Indre by og Ytre by brukes om inndelingen av bybebyggelsen i Oslo i den tette byen som ligger rundt Oslo sentrum (Indre by) og den mindre tettbebygde delen av byen bestående av hovedsakelig forstadsbebyggelse (Ytre by). De definerte grensene frem til 2003 tilsvarte omtrentlig det som historisk var Christiania by og det som var Aker kommune frem til byutvidelsen i 1948.

Oslo kommune har et areal på 454 030 dekar (454 kvadratkilometer). Kommunen deles i tre:

• Området med bybebyggelse (byggesonen) med et areal på 146 533 dekar^[1]
• Øyene, 40 øyer med et areal på 2650 dekar og 6 fastboende i 2009
• Marka, som utgjør 307 kvadratkilometer

Byggesonen er delt i tre:

• Sentrum, byens kjerne på begge sider av Karl Johans gate som er dominert av handel, servicebedrifter offentlige bygninger og kontorer. Sentrum er et eget område. Både i Oslo kommune og i media brukes flere ulike grenser for hvilket område som er Oslo sentrum.
• Indre by, den tette bybebyggelsen i områdene rundt sentrum frem til 2003, utgjør i areal 16-17 km². Ved beregning av areal og befolkningen regnes sentrum og øyene med i indre by^[2]
• Ytre by, den øvrige delen av byggesonen

Byen er for statistiske og andre formål delt i soner og hver sone er delt i roder (grunnkretser).

Fra 2004 benytter kommunen to ulike avgrensninger for indre by, området som utgjør 'Sonenplanen' fra 1977, samt området som utgjør de fem bydelen i indre by (27,3 km²).

Fra 1988 til 2003 tilsvarte indre by stort sett den utstrekning Christiania by (Kristiania fra 1877/1897, Oslo fra 1925), hadde fra 1878 frem til innlemmelsen av Aker i 1948. Denne avgrensningen er også omtrent lik reguleringsplanen for Oslo sentrum og indre sone (Soneplanen fra 1977) som igjen har samme avgresning som Kommunedelplan for indre Oslo (KDP 13) og forslag til Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre by (Plan- og bygningsetaten 2008).

Fra 1988 til 2003 definerte kommunen indre by som sonene 01 til 29.^[3] Disse sonene var omtrent de fem bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene, St. Hanshaugen og Frogner fra 1988 til 2004. Fra 2005 omfatter tre av disse bydelene også områder i 'ytre by', med til sammen 17 892 innbyggere 1. januar 2009:

• bydel Gamle Oslo: sonene 35 Vålerenga og 42 Ensjø, Valle, Etterstad, Helsfyr, Bynseng, med 7423 innbyggere
• bydel Grünerløkka: sone 43 Nordre Sinsen, Løren, Lille Tøyen, Frydenberg, Søndre Hovin, med 7078 innbyggere
• bydel Frogner: sone 56 Bygdøy med 3391 innbyggere.

Grensen mellom Østkant og vestkant i Oslo som går langs Uelands gate gjelder også i indre by: Man kan dele opp i indre øst og indre vest.

Indre vest ligger hovedsakelig innenfor Ring 2 («Kirkeveiringen»), som går i en halvsirkel fra Skøyen til Kværner, om lag 2 kilometer i luftlinje fra Karl Johans gate. Unntaket her er Marienlyst og deler av Majorstuen.

Indre øst strekker seg derimot i sin helhet langt utover Ring 2, her er hele området mellom Uelands gate og Gjøvikbanen en del av indre by. Av strøk i indre øst som ligger fullt ut utenfor ring 2 kan nevnes: Kampen, Torshov, Rosenhoff, Bjølsen, Sandaker og Sinsen, de tre siste opp til 4 kilometer fra Karl Johans gate.

Siden østkant/vestkant-begrepet er fra før kommunesammenslåingen i 1948, er det nettopp fra disse områdene begrepet stammer. Historisk var indre øst den «tradisjonelle østkanten» i Oslo, som var beryktet for fattigdom og slum. På grunn av dette flyttet folk ut av tettbebyggelsen i indre by og til forstedene i forbindelse med boligbyggingen i tiårene etter krigen. Befolkningen i indre by sank konstant fra toppunktet i 1946 på 286.000 innbyggere, til under halvparten ved bunnpunktet (etter krigen) i 1990 på 132.000 innbyggere. I ytterligere noen år etter dette var indre øst den delen av Oslo med dårligst levekår, bl.a. ga FAFO i 1994 ut en rapport som het « den delte byen» som omhandlet dette.

Deretter begynte imidlertid endringer blant befolkningssammensetningen å skje: I 2007 påpekte FAFO i en rapport at de største gruppene med dårlige levekår bor ikke lenger i Oslo indre øst, men har flyttet til forsteder i øst,^[4] mens tilstrømningen av unge, hvite, urbane, utdannede mennesker med middelklassebakgrunn har forandret bybildet på Grünerløkka, Grønland og Sagene,^[5] og det har dermed oppstått gentrifisering. Dette har bl.a medført at prisnivået i indre øst har økt mye, og nærmet seg det i indre vest. Dette har igjen ført til at det har blitt gunstigere for folk med lav inntekt å flytte fra indre øst til drabantbyene i ytre øst, og dermed forsterket effekten. Skillet mellom indre vest og indre øst er med andre ord i ferd med å avta, mens levekårsforskjellene mellom ytre vest og drabantbyene i ytre øst er høyst levende. Situasjonen er dermed stikk motsatt nå av hvordan den var for 100-150 år siden, da daværende Aker kommune bestod i stor grad kun gårdbruk uten særlige levekårsforskjeller mellom det som i dag er ytre vest og ytre øst, mens det var store forskjeller mellom indre øst og indre vest.

Befolkningen i indre by var 1. januar 2008 174 188, av byens samlede folkemengde på 560 484.^[6] Dette utgjør 31 % av byens befolkning.

Andelen som bodde i indre by var over 90 % mellom 1890 og 1910. Da var det meste av Aker landbruksbygd. I 1949 var andelen 70 %. Etter den store utbyggingen av drabantbyer i det tidligere Aker i 1940-, 60- og 70-årene var andelen sunket til 33 % i 1980. Andelen har øket svakt siden 1991, da den var 29 %. Det skyldes at boligbyggingen har vært særlig sterk i indre by i perioden siden.

Befolkningstettheten er mer enn tre ganger så stor i indre som i ytre by. I 2008 var tettheten cirka 10 personer per dekar i indre by, og knapt 3 i ytre by.^[7]

Aldersfordelingen er svært forskjellig. Indre by har en ekstremt høy andel beboere mellom 20 og 40 år med 51,5 %, mens ytre by har 28,0 % og landsgjennomsnittet er 26,7 %.^[8] Andelen barn og ungdom (0-19 år) er tilsvarende lav i indre by (14,4 % mot 25,9 % i ytre by). Andelen eldre er også høyest i ytre by.

Inn- og utflyttingen er sterkere i indre enn i ytre by, og mønsteret er at det kommer innflyttere fra resten av landet til indre by, som så flytter videre til ytre by og omegnen utenfor kommunen.^[9]

I indre by er boligbebyggelsen overveiende bygårder og blokker med mer enn 3 etasjer: av 108 504 boliger i 2001 i bydelen 1-5 tilhørte 99 789 denne kategorien. Antall eneboliger var 2782. I ytre by utgjorde bygårder og blokker noe over halvparten, mens eneboliger, rekkehus og vertikaltdelte boliger utgjorde noe over en tredel av alle boliger.^[10]

Bebyggelsen er preget av leiegårder og forretningsgårder i kvartaler i indre by, mens drabantbyer, villaområder og næringsområder med frittliggende bygninger er det dominerende i ytre by.

Selve «byen» Oslo kan regnes som noe større enn indre by (inkl. sentrum og Fjordbyen), da det like utenfor indre by (soneplanen) ligger flere store arbeidsplass/utdannings-strøk som likevel ikke kan sies å ligge i forstedene. Disse er som nevnt over regnet som ytre by siden de er næringsområder (primært kontorer/administrasjon, utdannelsesinstitusjoner og/eller sykehus), og dermed har lite boliger og dermed lite folk pr areal. Byen vil dermed også inkludere:

• Skøyen – ble transformert til et moderne byområde fra slutten av 90-tallet.
• Blindern, Gaustadbekkdalen og Gaustad – Universitetet i Oslo sin sammenhengende hovedcampus, samt Rikshospitalet i sistnevnte strøk.
• Nydalen – 20 000 arbeids- og studieplasser, mange IT/telekom-selskaper samt Handelshøyskolen BI.
• Helsfyr og Bryn – 15 000-20 000 arbeidsplasser, flere offentlige etater.

• Statistisk årbok for Oslo 2011. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten (besøkt 4. august 2012)
• Kart over vernestatus i indre by i Oslo. Kart med inntegnet alle bygninger som er fredet eller bevaringsverdig (for å se enkeltbygninger er zoom til 400% best). Vedlegg til utkast av november 2009 til kommundelplan byutvikling og bevaring (avlest 2. november 2009)
• Kart med inntegnet grense mellom indre og ytre by Oslo kommune, Bymiljøetaten (besøkt 4. august 2012)