Hunmin Jeongeum (eller de korrekte lyder til instruksjon av folket) ble nedskrevet i september eller oktober1446 som et nytt og eget skriftspråk for den koreanske befolkningen. Skriftspråket ble oppkalt etter navnet på publikasjonen, men ble senere kjent som hangul. Språket ble konstruert av Kong Sejong den store slik at folk som ikke var kjent med koreansk med kinesiske tegn (hanja), fikk en korrekt og enkel måte å lese det koreanske språket på. Han møtte sterk opposisjon fra sine egne boklærde i Jiphyeonjeon samt fra de øvrige skriftlærde på denne tiden.
Publikasjonen inneholder et forord av forfatteren, samt bokstavene (jamo) og en enkel beskrivelse av hvordan de høres ut. Dette blir senere supplert med et lengre dokument som kalles Hunmin Jeongeum Haerye. For å skille dette fra det opprinnelige dokumentet Hunmin Jeongeum, blir det av og til kalt for «Eksempler og betydning av Hunmin Jeongeum» (훈민정음예의본 ; 訓民正音例義本).
Første avsnitt avslører Kong Sejong motivasjon for å skape hangul. Utdrag fra Eonhaebon:
Fordi det nasjonale språket høres annerledes ut enn kinesisk, er det ikke samsvar mellom talespråket og de kinesiske tegnene. derfor, når den uvitende vil kommunisere, så kan mange av dem ikke oppnå sine intensjoner. Fordi dette gjør meg trist, har jeg nylig laget 28 bokstaver. Det er min mening at alle skal kunne lære disse bokstavene enkelt slik at de kan bruke de med letthet hver dag.
Versjoner
Manuskriptet til den orgiginale Hunmin Jeongeum bestod av to versjoner:
Sju sider med hanja og skrevet i Klassisk kinesisk, unntatt der hangul-bokstavene er beskrevet. Tre kopier har overlevd:
Et eksemplar inkludert i Sejong Sillok (세종실록; 世宗實錄; «Sejong-historien»), Volume 113.
Eonhaebon, 36 sider med en oppsummering på hangul og det øvrige på hanja der hangul skrives med noe mindre bokstaver under til høyre for hanja-tegnene. Hangul ble skrevet med både fjærpenn og geometrisk. Fire gjenværende kopier:
I begynnelsen av Weorin Seokbo (월인석보; 月印釋譜), et sammendrag av en Buddhist-tekst