Hudson (engelsk: Hudson River, av mohikanerne kalt Muh-he-kun-ne-tuk) er en elv i delstatenNew York i USA. Elva er 507 km lang, og har et nedbørsområde på 36 260 km².
Elven ble kalt Ca-ho-ha-ta-te-a ("the river")[1] av irokeserne, og Muh-he-kun-ne-tuk («elv som renner to veier») av mohikanerne som en gang bodde på begge sider rundt elvens helt nedre elveløp, der tidevannet fra det store Atlanterhavet kan gjøre seg gjeldende. Delawarene som nå bor i Bartlesville i Oklahoma og anser mohikanerne for å være av lenapefolket (som de selv er del av),[2] anser Hudson-dalen som del av sin historiske hjemstavn, kaller likeså elven Muhheakantuck («elv som renner to veier»).[3]
Det første kjente europeiske navnet på elven er Rio San Antonio. Det ble gitt av en portugisisk oppdager som reiste i spansk tjeneste, Esteban Gomez, og som utforsket den nordamerikanske midtatlantiske kyst i 1525.[4]
Et annet tidlig navn, nedtegnet i nederlandske kilder, er Rio de Montaigne.[5] Senere kalte de for det meste elven Noortrivier, i motsetning til Delaware River som de kalte Zuidrivier. Andre navn som av og til har forekommet er Manhattes rieviere, Groote Rivier og de grootte Mouritse reviere (Mouritse er et nederlandsk etternavn).[6] Den oversatte formen North River ble benyttet for elven innen det som nå er New York metropolitan area frem til tidlig på 1900-tallet, og i en sjelden gang av og til også senere.[7] Uttrykket benyttes i radiokommunikasjon for kommersiell skipsfart, sørlig nedenfor Tappan Zee.[8] Det går igjen også helt i sør, som i North River piers, North River Tunnels og North River Wastewater Treatment Plant.
Det antas at første gang Hudson River er belagt er på et kart fra 1740, laget av kartografen John Carwitham.[9]
Hudson og Eriekanalen
Elven ble tidlig på 1800-tallet overmåte viktig for USAs ekspansjon mot vest, og for byen New Yorks utvikling til storby. Da ble Eriekanalen bygd, som underlettet varetransporten fra østkysten til innlandet.
De amerikanske kanaler ble for noen tiår frem til utviklingen av jernbanenettet helt vesentlige for landets utvikling. Helt fra den tid da de britiske koloniene ved østkysten ekspanderte innover i landet, hadde transportproblemene vært en kilde til stor bekymring. Dette var ikke unikt for Amerika, for mange steder var muskelkraft hovedmåten å få transportert gods på. Utnyttelse av navigerbare elver var mange steder den åpenbare løsning, men i Nord-Amerika var veien vestover vanskeliggjort av fjellkjeden Appalachene som stiger opp mange steder bare 400 miles (640 km) inn i landet, og ligger som en 1 500 miles (2 400 km) lang bom mot Vesten. Det var bare fem steder der man kunne frakte varer med muldyr og andre trekkdyr og vogner. Man kunne der seile opp elver så langt det gikk, omlaste til vogner eller trekkdyr, passere fjellene, og så omlaste til båter på elver i innlandet.
Planer om å utvikle kanalforbindelser mellom elvene forelå tidlig. Det første forslaget til en slik kanal rundt Appalachenes nordlige utløpere kom i 1699, men først i 1798 ble selskapet Niagara Canal Company etablert og forberedelsene igangsatt. Den første seksjonen stod klar i 1819, og hele kanalen ble åpnet den 26. oktober1825.