Horror vacui, latin for «frykt for det tomme rom», var en forestilling i eldre tiders naturfilosofi som hevdet at krefter i naturen alltid vil fylle tomrom med materie.^[1] Uttrykket brukes også om menneskers angst for åpne tomrom, stillhet og så videre,^[2][3] særlig tendensen til å ville dekorere nakne flater og om overfylt billedkunst.

Aristoteles mente at naturen «frykter» tomrom og alltid vil prøve å unngå tomhet ved å absorbere gass eller væske. Hele universet er fylt av en materie som verken kan ødelegges eller forandres, og det kan derfor ikke eksistere et absolutt ingenting.

Denne forestillingen uttrykkes også i det latinske ordtaket natura abhorret vacuum, «naturen avskyr tomrom». Uttrykket er kjent blant annet fra Rabelais' fortelling om et av drikkegildene med kjempene Pantagruel og Gargantua, utgitt første gang 1532. Rabelais ivret for å hente låneord fra latin inn i fransk dagligspråk.^[4]

Horror vacui, også kalt plenisme, var et prinsipp i mekanikken før Isaac Newtons tid (1643–1727). Uttrykket stammer fra den greske filosofen og naturforskeren Aristoteles (384–322 fvt.) som mente det finnes en kraft i naturen som forsøker å fylle tomrom med materie. Dette var blant annet grunnen til at et lufttomt rør blir fylt med væske som står i forbindelse med røret. Ifølge plenismen eksisterer det derfor ikke et absolutt ingenting i universet.

Også Descartes (1596–1650) var plenist og benektet eksistensen av tomt rom i sine mekanistiske bevegelseslover. Heller ikke Galileo Galilei (1564–1642) avviste denne forestillingen, og først hans nærmeste etterfølgere Evangelista Torricelli (1608–1647) og Blaise Pascal (1623–1664) lyktes å kartlegge den betydningen lufttrykket har for for eksempel vann som stiger i en pumpe. Hypotesen om horror vacui ble derfor erstattet av Newtons bevegelseslover og naturlovene som er avledet fra disse.

I billedkunsten kan horror vacui betegne menneskers generelle «tomromredsel», den utrivelige følelsen tomme, nakne vegger kan gi^[5] og lysten til å pynte med bilder.^[6]

Mer spesielt kan begrepet brukes om et formprinsipp for bilder og dekorasjoner der tegninger og detaljer helt dekker flater og gjenstander. Slik horror vacui kan være et bevisst estetisk valg som følger designmoter i samtiden. Tett dekor kan også skyldes ønsket om å skjule arkitektoniske eller andre formsvakheter ved noe. Formgrepet kan dessuten rett og slett uttrykke en mer eller mindre ubevisst skrekk eller sterk uvilje mot tomme områder og det grenseløse.^{[trenger referanse]}

Horror vacui kjennetegner flere kunstretninger og stilistiske tradisjoner gjennom historien. Eksempler er alt fra overfylt kirkekunst, naivistisk folkekunst og «primitiv kunst» der utøveren mangler sansen for «kunstnerisk økonomi»,^[7] til ekspresjonistisk^[8] og psykedelisk kunst, myldrebøker, undergrunnstegneserier og drodling. Ornamentale uttrykk i for eksempel barokk og rokokko har i særlig grad vært preget av overlesset dekor og «maksimalisme». Også historisismen hadde en ustyrlig trang til rike og varierte effekter i tråd med dette dekorasjonsprinsippet.^[9] En tvangsmessig utfylling av bildeflater med overdrevent mange streker og detaljer kan også sees ved enkelte psykiske lidelser.^{[trenger referanse]}

• 
  «Teppemaleri» fra Lindisfarne Gospels, et illuminert manuskript fra den engelske øya Lindisfarne omkring år 700
• 
  Takvelvning fra 1400-talet i den svenske kirken Ytterlännäs gamla kyrka dekorert etter prinsippet om horror vacui, altså «redsel for tomme flater».
• 
  Smykkeskrin av elfenbein med islamistisk relieffdekor fra Córdoba-kalifatet i Spania på 900-tallet.
• 
  Kobberstikket Babylons fall av Jean Duvet fra hans Apocalypse-serie, ca. 1555.
• 
  The Fairy Fellers Master-Stroke (1855–64) av maleren og mentalpasienten Richard Dadd bærer preg av nesten overdreven detaljrikdom.
• 
  Maleriet «Oversyn over øya Neveranger» av den sveitsiske kunstneren Adolf Wölfli 1911. Wölfli fylte ofte tomme flater i bildene sine med mønstre, tekst og noter.
• 
  Psychedelic mural, maleri av Alain Bertrand (født 1946), viser veggmaleri inspirert av den psykedeliske popkunstens ofte overdrevne bruk av detaljerte mønstre og farger uten tomme flater.