Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Hermeneutikk (fra gresk: ἑρμηνεύω hermēneuō, som har en tredelt betydning 1: «å uttrykke eller uttale», 2: «å utlegge eller forklare» og 3: «å oversette eller fortolke») er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst eller et budskap og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker å bevisstgjøre denne prosessen og foreslår fremgangsmåter for tolkning.

Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære.

Hermeneutikken er i tillegg en filosofisk retning som blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode og blir brukt som en personlighetsutviklende, mental øvelse.

Ordet kommer av det greske ordet hermeneuein som betyr «å uttrykke eller uttale», «å utlegge eller forklare» og «å oversette eller fortolke». Begrepet er knyttet til den greske guden Hermes. Han var ikke bare gudenes budbringer, men også den som uttrykte, forklarte og fortolket budskapet.

Både tolkningspraksis og tolkningsteori, i bredere (allmenn) og smalere (spesiell) forstand. Enhver tekstanalytisk metode er en hermeneutisk metode. Enhver overveielse over hva tolkning er, hva forståelse er og hvordan en tekstanalyse skal gripes an – alt dette er eksempler på en hermeneutisk overveielse.
Hermeneutikk er ingen metodelære, men en teori om hva tekstforståelse er.

Røttene for den moderne vestlige hermeneutikken finner vi delvis i bibelsk eksegese, og delvis hos de gammelgreske retorikerne fra århundrene opp mot år 0.

Gjennom middelalderen ble hermeneutikken i hovedsak anvendt nærmest som en metodelære innen vitenskapene teologi (tolkning av bibeltekster) og jus (tolkning av lovtekster).

Hermeneutikken utvikles fra 1800-tallet, videre gjennom 1900-tallet og opp til vår tid, og begrepet tekst fikk nye og utvidete betydninger. Først til å gjelde alle budskap, som kunst og andre ikke tekstlige uttrykk, og videre til også å kunne gjelde ethvert spor etter menneskelig aktivitet, og enhver menneskelig erfaring. Alt kan det defineres som en tekst og tolkes ved hjelp av hermeneutikk.

Hermeneutikken fikk en viktig rolle for, og under, positivismestriden. Denne dreide seg mye om hvorvidt vitenskapelig objektivitet er mulig, og hermeneutikken gav et grunnlag for å studere forskerens egen påvirkning på forskningsprosessen i alle dens ledd.
Teoretikere som Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer og Jürgen Habermas, og retninger som konstruktivismen, argumenterte for nødvendigheten av å bruke hermeneutikk som erkjennelsesteori (epistemologi).

I løpet av positivismestriden utviklet også synet på objektivitet seg, og der er nå enighet om at et fullstendig objektivt synspunkt er umulig. Heller ikke ved hjelp av hermeneutikken er dette mulig å oppnå, den kan bare avhjelpe en tilnærming mot objektivitet.

En grunnleggende forutsetning for en hermeneutisk analyse er fortolkerens villighet til å være bevisst sin egen rolle i, og betydning for, fortolkningsprosessen.
Alle former for forståelse henger sammen med den kontekst eller situasjon det forstås innenfor. Konteksten er ikke en fast, objektiv ramme, men varierer avhengig av mottakerens bakgrunn og situasjon.

Som fortolker tar man med seg egne erfaringer og kriterier inn i tolkningsprosessen. Man skaper altså selv sin egen forventnings- og forståelseshorisont. Disse kan beskrives som summen av fortolkerens sanne og usanne fordommer.
Teksten er også utformet i en sammenheng, geografisk eller i tid, av en avsender som har sine horisonter, og det mediet budskapet formidles gjennom, vil også ha sine horisonter, som påvirker og begrenser hvordan avsenderens mening blir overført.

Horisonter skaper muligheten for at mening overhodet skal kunne overføres, men de legger også begrensningene for i hvilken grad det skjer.

Det er gjennom en dialog mellom leserens og tekstens horisonter at mening dannes. Dialogen har også vært sammenlignet med et spill, eller en lek, hvor aktørene lar forhåndsoppsatte regler være rammene leken utvikler seg innenfor.

Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral.
Det beskriver helheten av det som skjer når vi fortolker en tekst og danner oss en mening av innholdet i den, fra vår vurdering av avsenderens bakgrunn, situasjon og intensjon, til vår vurdering av teksten selv og mediet den når oss gjennom, og videre til vår egen selvrefleksjon.
Dette er hvordan mening dannes gjennom fortolkningsprosessen, uavhengig av om vi er bevisst at prosessen foregår eller ikke.

Å bruke den hermeneutiske sirkel er å bevisstgjøre seg sine egne og tekstens horisonter, og å la denne bevisstheten være en del av den prosessen det er å skape mening av en tekst. Delene forstås og fortolkes ut fra helheten – og helheten forstås og fortolkes ut fra delene. Altså som en sirkel eller spiral, med et gjensidig utvekslingsforhold mellom deler og helhet. Slik forandres og utvides vår oppfatning og forståelse av delene og helheten gjennom tolkningsprosessen.

• Fenomenologi
• Forklaringsmodell
• Historisisme

• (en) Hermeneutics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hermeneutikk, sentrale dimensjoner
• Hermeneutikk; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
• Undertekst; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)