Hebban olla vogala er tre ord fra en setning som i lengre tid var den eldste kjente gammelnederlandske. I 1932 fant Kenneth Sisam setningen på omslaget til et latinsk manuskript. Dokumentet, en interlineær kvasi-glosse fra abbediet i Rochester, befant seg i Bodleian Library i Oxford (ms.340 fol. 169v). Man anslår at teksten ble skrevet i det 11. århundres tredje kvartal. De fleste språkkyndige mener at teksten er skrevet på gammel-vestnederfrankisk, men det er uenighet rundt dette.

Den latinske setningen som ligger til grunn for den gammelnederlandske er:

Abent omnes uolucres nidos inceptos nisi ego et tu. Quid expectamus nu(nc).

Setningen lyder (uleselige bokstaver er angitt med punktum):

Hebban olla uogala nestas bigunnan hinase hi(c) (e)nda thu uuat unbidan uue nu

På dagens nederlandsk ville oversettelsen ha vært:

Hebben alle vogels nesten begonnen, behalve ik en jij. Waarop wachten we nu?

På norsk lyder setningen:

Har alle fugler begynt å bygge reder, bortsett fra du og jeg. Hva venter vi egentlig på?

Det antas at verset ble til da en skribent som arbeidet med et manuskript ville teste en ny penn (= probatio pennae, penneprøve) før han fortsatte med sitt egentlige arbeide. Skriveren skrev først verset på latin, og deretter oversettelsen i det man antar var hans eget språk.

En undersøkelse som professor Frits van Oostrom ved universitetet i Utrecht^[1] gjorde i 2004 antyder at teksten er skrevet av en mann, men at språkbruken er en kvinnes. Ifølge undersøkelsen har teksten likhetstegn med spanske folkesanger som kvinner sang rundt den tiden da setningen ble skrevet.

Setningen kan tolkes på flere måter:

• som kjærlighetsdikt: forfatteren lengter etter å stifte familie, slik som fuglene som bygger reder om våren;
• religiøst billedspråk: skriveren (som man antar var en geistlig) uttrykker sin lengsel etter å bli en del av samfunnet (i et abbedi) eller i Guds hus.
• som ordspill: antall stavelser i ordene fra den latinske og gammelnederlandske teksten er likt: ab | ent, to stavelser; Heb | ban har 2 stavelser, og i resten av setningen stemmer dette også: om | nes ; ol | la osv.

De fleste språkkyndige var inntil nylig enige om at språket i denne setningen var skrevet på en vestflamsk dialekt. Bakgrunnen for dette var at det kun er brukt sterke vokaler i setningen (hebban istedenfor hebben). I den latinske setningen står også abent istedenfor habent. Dette er et typisk fenomen fra nåtiden i de fleste ingveoonske dialekter, og ikke bare i vestflamsk. Det er fremdeles ikke utelukket at skriveren kan ha vært en vestflamsk munk, men nylig har nye ideer kommet rundt dette. Den belgiske professoren Luc De Grauwe ved Universitetet i Gent mener at setningen er skrevet på gammelengelsk^[2][3] eller mer nøyaktig, en dialekt som ble brukt i det engelske grevskapet Kent (gammelkentsk).

I tidens løp har eldre skrifter med fullstendige tekster på gammelnederlandsk blitt funnet. Eksempler er Wachtendonckse Psalmen (fra midten av det 10. århundre), forskjellige setninger fra det 9., 8. og så langt tilbake som til det 6. århundre (i Lex Salica).

Tre andre setninger på gammelnederlandsk:

• «An âuont in an morgan in an mitdon dage tellon sal ic in kundon, in he gehôron sal»

s Avonds en 's morgens en 's middags zal ik vertellen en verkondigen, en hij zal horen

Om kvelden og på morgenen og midt på dagen skal jeg fortelle og forkynne, og han skal høre.

• «Visc flot aftar themo uuatare»

Een vis zwom in het water

En fisk svømte i vannet

• «Gelobistu in got alamehtigan fadaer»

Geloof je in God de almachtige vader

Tror du på Gud den allmektige far

Denne setningen er tre hundre år eldre enn Hebben olla vogala, fra slutten av det åttende århundre. Den ble funnet i et dåpsløfte fra Utrecht.

• Olla Vogala op Vandale Taalweb (nederlandsk)
• Digitale bibliotheek voor de Nederlandse letteren (nederlandsk), bilde av teksten nederst på siden.