Hamarkrøniken er en bok skrevet på 1500-tallet av en ukjent forfatter. Den handler om livet i «Hammer by» i katolsk tid (fram til 1537). Boken er en kilde til Hamars historie, da den beskriver byens bebyggelse.

Først og fremst er boken en skildring av Hamar i middelalderen. Den tar for seg de viktigste bygningene (Domkirken, Bispegården, St. Olufs kloster, korskirken, S Jørgens kirke, rådstuen og fengselet) samt livet i byen, hvordan den var styrt og en liten fortelling om den siste biskopens farvel med byen. Dessuten lister den opp biskopene i Hamar.

Som nevnt vet man ikke sikkert hvem som skrev Hamarkrøniken, men ut fra språket og beskrivelsen har man grunn til å tro at forfatteren var fra Hedmarken, helst Hamar. Derimot forteller boka selv om sitt opphav: Den 22. juli 1553 var mange viktige mennesker samlet på Hamar gård, altså bispegården, for å se gjennom biskopens brev og bøker. Etter kongelig ordre fra København skulle en del katolske arkiv registreres, og lensmann Christen Munk, svigersønn av Truid Ulfstand, skulle være ansvarlig. Hos seg hadde han samlet odelsbønder og andre verdslige menn, og sammen skulle de skrive ned det viktigste om byens bygninger, gater, organisasjon og befolkning. Merkelig nok er det også skildret mange minner fra byens gullalder og en historie om jærtegn og den siste biskopens kamp. Mange tror det er Trugels Kantor, lederen av kirkesangen, som har lagt til disse bemerkningene.

Hamarkrøniken beskriver jærtegnene før biskop Mogens ble fanget. Krøniken forteller at midt på natten begynte alle klokkene i domkirken, klosteret og i korskirken å slå av seg selv. Koret og Domkirken lyste som om det skulle være midt på dagen, og det bråkte som om to hærer skulle sloss. Dessuten forteller krøniken: «Sammeledes lod sig til Syne om lys Dag en forferdelig stor sjøorm udi Mjøs som syntes at naa fra øens Land og ind i Kongens Land.» (Øen = Helgøya). Deretter fortelles det om hvordan en av biskopens menn drepte udyret med en pil og om hvordan de fikk vekk det enorme kadaveret.

Helt til sist i boka fortelles det om foranledningen og hendelsene den dagen biskop Mogens ble fanget og sendt til Danmark. Biskopen måtte gi tapt for Truid Ulfstands moderne våpen. Det var kuler og krutt mot biskopens piler og armbrøst. Da biskopen forlater byen faller han på kne og takker Gud for hver dag han har hatt i byen. Han ber byen be for seg og sier at han vil komme tilbake. Så forteller krøniken at han ba: «O Gud Fader udi Himmelen, findes vi ikke før, da Gud give det vi findes i Himmerige. Denne bøn bad han med grædende Taare og sagde vale, vale, vale.» («Vale» er en latinsk hilsen som betyr «lev vel» eller «farvel»)

Det står også beskrevet hvordan Hamars våpen så ut, og det er ut fra denne skildringen dagens kommunevåpen ble tegnet i 1899, i anledning av byens 50-årsjubileum. Krøniken skriver: «Hammers vaapen var en Urhane med udslagne Vinger udi Toppen paa et Fure Træ, som voxer grønt…». Altså: En orrhane i toppen på et grønt furutre. Krøniken forteller at dette våpenet var utgravd i treverket over Rådstua i den gamle kaupangen.

Flere forestillinger med tematikk fra Hamarkrøniken er blitt satt opp ved de gamle på Domkirkeoruinene på Hamar, bl.a "Guds gjøglere" av Odd Eidem, med Tore Gulbraar som Bisp Mogens.

I 2017 startet Domkirkeodden anno museum å vise årlige forestillinger knyttet til beretningene om Norges siste katolske biskop, Mogens Lauritsson. Forestillingen "En Hamarkrønike" av Karen Høie tar for seg de politiske begivenhetene rundt innføringen av reformasjonen, med tap av selvstendighet for Norge og Hamars undergang som følge. Regien var ved Svein Gundersen, Jonas Kippersund hadde rollen som Bisp Mogens de første årene forestillingen ble satt opp. Senere har Dag Håvard Engebråten, Sten Børge Skarslien og Tom Styve spilt rollen som Mogens.

• Les Hamarkrøniken hos Dokumentasjonsprosjektet
• Om Hamarkrøniken hos Store Norske leksikon
• En Hamarkrønike -^{[død lenke]} på Domkirkeodden anno museum