Haleakalafink

Haleakalafink
Nomenklatur
Melamprosops phaeosoma
Casey & Jacobi, 1974[1]
Populærnavn
haleakalafink,
poʻo-uli,
sortmaskehonningkryper
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieFinkefamilien
TribusDrepanidini
SlektMelamprosops
Økologi
Habitat: underskog i Metrosideros polymorpha (regnskog)
Utbredelse: endemisk for det øvre Hanawi vannskillet i det østre Maui i Hawaiiøyene
Inndelt i

Haleakalafink (Melamprosops phaeosoma) er en monotypisk art i den monotypiske slekten Melamprosops, som er basal og inngår i tribuset Drepanidini (hawaiifinker) i underfamilien Carduelinae. Underfamilien er én av tre underfamilier i finkefamilien (Fringillidae). Arten er endemisk for øya Maui i Hawaiiøyene og regnes i dag som den mest basale av alle hawaiifinkene, med den kan alt være utdødd.[2] På IUCNs rødliste er den oppført som kritisk truet med benevnelsen mulig utdødd.[3] BirdLife International hevder, at dersom noen fugler fortsatt overlever, så er populasjonen minimal (1–49 individer).[4]

Etymologi

På norsk er denne arten oppkalt etter området der den først ble oppdaget, i de bratte skråningene til vulkanen Haleakala på Maui. Det vitenskapelige navnet på arten består av slektsnavnet Melamprosops og artsnavnet phaeosoma. Slektsnavnet er sammensatt og følger av de greske uttrykket melam (μελαμ), som betyr sort eller svart, og prosōpos (προσωπος), som betyr fjes eller ansikt.[5] Artsnavnet er satt sammen av de to greske uttrykkene phaios (φαιος), som betyr brun, og sōma (σωμα), som betyr kropp.[5] Satt sammen blir betydningen altså sortmasket fugl med brun kropp.[5] Arten var tilsynelatende ikke kjent blant urbefolkningen på øya. Mary Kawena Pukui, en ledende autoritet på hawaiiske språk, foreslo derfor det lokale navnet po'o uli på arten, som betyr sortmasket.[1]

Beskrivelse

Haleakalafink
Foto: Paul E. Baker

Haleakalafink måler cirka 14 cm og veier omkring 25,5 g. Den har plump kroppsbygning og avkortet stjert. Fjærdrakten er brun på oversiden og off-white (brystet) til blekbrun (buken) på undersiden, til brun i gumpen og stjerten. Hodet har grå isse og ei stor triangulær sort ansiktsmaske, som rekker opp i tinningen og renner i en bue ned halsen. Mellom ansiktsmasken, den brune oversiden og vingen dannes det en off-white flekk. Nebbet er sort, kort, svakt nedoverkrummet og karakteristisk finkelignende, men ikke fullt så kraftig som hos tradisjonelle finker. De undre ekstremitetene er også sorte, inkludert klørne på tærne.[6]

Utbredelse og habitat

Arten ble først oppdaget i Ko`olau Forest Reserve i 1973, på øya Maui. Den gang ble populasjonen estimert til omkring 100–200 individer, hvorav cirka 150 var tilbake omkring 1981. Under en unddersøkelse på 1990-tallet fant man kun fire eksemplarer, og i 1997 fantes det kun tre kjente eksemplarer tilbake. Én av disse ble satt i fangenskap, men den døde av fuglemalaria i november 2004. De to andre har ikke blitt observert siden henholdsvis 2003 og 2004, til tross for iherdige forsøk på å finne dem eller andre eksemplarer i live.[6]

Arten er endemisk for et sterkt begrenset (3 km²)[4] område av underskogen i det øvre Hanawi-vannskillet (1 400–2 100 moh.), i den eviggrønne blomstrende Metrosideros polymorpha (ohia) regnskogen i Haleakala nasjonalpark på øya Maui, som inngår blant Hawaiiøyene og ligger i Stillehavet. Arten var tidligere trolig også utbredt i fuktig temperert lauvskog og tørrere habitater, før menneskene besatte øya.[6]

Atferd

Haleakalafink er standfugl og eter i hovedsak snegler (Gastropoda), insekter (Insecta) og edderkopper (Araneae), trolig av og til også noe småfrukt fra det blomstrende eviggrønne Cheirodendron trigynum (ʻōlapa), et tre i bergflettefamilien (Araliaceae).[6]

Lite er kjent om hekkeatferden. Hannen og hunnen bygger redet i sammen, i en trekrone på et ohia-tre cirka 15 m over bakken. Under frieratferden sirkler hannen rundt hunnen i trekronen der redet ligger, mens han synger frenetisk. Redet er skålformet og har en base av mose og grener fra Styphelia tameiameae. Det fôres innvendig med myke bregner. Inkubasjonstiden er ukjent. Hannen mater hunnen når hun ligger på eggene (normalt 1–2), og både henne og ungene når de klekker, trolig med to dages intervall, om de er flere enn ett. Én unge har blitt observert da den forlot redet etter 21 dager.[6]

Taksonomi

Plasseringen av haleakalafinken blant hawaiifinkene har vært omdiskutert, hovedsakelig fordi den skiller seg fra andre fugler i denne gruppa i sitt utseende, atferd og lukt, men DNA-analyser bekrefter at den tilhører denne linjen. Taxonet regnes som et basalt utspring fra den evolusjonære hovedlinjen.[7][8] Melamprosops, som er den mest basale slekten, danner trolig en klade sammen med Paroreomyza og Oreomystis. De to sistnevnte slektene er trolig søstergrupper.[9]

Inndeling

Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[10] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[11] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

Annet

Hvorfor arten forsvant vet man ikke med sikkerhet, men den hurtige nedgangen i bestanden tok til da tamgrisen (Sus scrofa domesticus) ble brakt til øya. En årsak kan ha vært at grisen spiste sneglene arten var avhengig av for å overleve. Det er gjort flere forsøk på å redde denne arten. I 2002 avgjorde Maui Forest Bird Recovery Project å flytte en hunnfugl inn i territoriet til en hannfugl, for å stimulere individene til hekking, men forsøket mislyktes, til tross for stor forsiktighet og mange anstrengelser. Allerede neste dag var fuglen på tilbake til sitt hjemsted, cirka 1 km unna. Etter at forsøket med å forme et naturlig vilt par mislyktes ble det i 2004 omsider bestemt å fange inn de gjenværende individene og forsøke å formere dem i fangenskap. Kun ett eksemplar ble imidlertid fanget. Da kan de andre alt ha vært utdødd. Det ene eksemplaret som ble fanget, døde imidlertid alt i november 2004. Post mortem analyser viste at den led av fuglemalaria, men den død trolig av elde. Analysen viste dessuten at det var en hann, i motsetning til hva forskerne hadde trodd. Det har i ettertid ført til at man tror at alle de fire gjenlevende fuglene var hanner, og at det var årsaken til at forsøket med å føre sammen et naturlig par feilet i 2002. Begge var trolig hanner.[12]

Referanser

  1. ^ a b Casey, T.L.C. & Jacobi, J.D. (1974) A new genus and species of bird from the Island of Maui, Hawaii (Passeriformes: Drepanididae). Bishop Mus. Occas. Papers 24: 216-226.
  2. ^ Elphick, C.S., Roberts, D.L. & Reed, J.M. (2010) Estimated dates of recent extinctions for North American and Hawaiian birds. Biol. Conserv. 143(3): 617–624. DOI:10.1016/j.biocon.2009.11.026
  3. ^ BirdLife International. 2016. Melamprosops phaeosoma. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22720863A94687506. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22720863A94687506.en. Downloaded on 26 January 2018.
  4. ^ a b BirdLife International (2018) Species factsheet: Melamprosops phaeosoma. Downloaded from http://www.birdlife.org on 27/01/2018. Recommended citation for factsheets for more than one species: BirdLife International (2018) IUCN Red List for birds. Downloaded from http://www.birdlife.org on 27/01/2018.
  5. ^ a b c Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
  6. ^ a b c d e Pratt, D. & Sharpe, C.J. (2018). Poo-uli (Melamprosops phaeosoma). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61430 on 26 January 2018).
  7. ^ Reding, D.M., Foster, J.T., James, H.F., Pratt, H.D. & Fleischer, R.C. (2009) Convergent evolution of ‘creepers’ in the Hawaiian honeycreeper radiation. Biol. Lett. 5(2): 221–224. DOI:10.1098/rsbl.2008.0589
  8. ^ Lerner, H.R.L., Meyer, M., James, H.F., Hofreiter, M. & Fleischer, R.C. (2011) Multilocus resolution of phylogeny and timescale in the extant adaptive radiation of Hawaiian honeycreepers. Current Biology 21: 1838–1844. DOI:10.1016/j.cub.2011.09.039
  9. ^ Cecie Starr, Ralph Taggart, Christine Evers (2012) Volume 2 - Evolution of Life. Cengage Learning, 2012, pp. 112. ISBN 978-1111580667
  10. ^ Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  11. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  12. ^ Paul Donald, Nigel Collar, Stuart Marsden, Deborah J. Pain (2013) Facing Extinction: The World's Rarest Birds and the Race to Save Them: 2nd Edition. A&C Black, 2013, pp. 320. ISBN 978-1408189665

Eksterne lenker