Hun ble født som Evmania Voria i Rethymno på det venetianske Kreta som datter av en gresk-ortodoks prest.[4] Hun ble tatt som slave da ottomanerne invaderte Kreta under den kretiske krig og solgte henne som slavekonkubine til det keiserlige osmanske harem, hvor hun konvertere til islam og fikk et persisk navn, Mahpare (Et stykke av månen). Hun var tre år da hun kom til haremet, og fikk en muslimsk oppdragelse.
Mehmet IV og Rabia GülnûşDet osmanske rike
Konkubine
Sm hun ble eldre, ble sultan Mehmet IV oppmerksom på henne, og ble til slutt hans favoritt blant konkubinene. Han tok henne blant annet med seg på sine hyppige jaktturer på Balkan. Hun fulgte sultanen, sammen med hans mor, prins Mustafa og sultanens søstre, på et felttog under krigen mot Polen i 1672 og 1673. Hun fulgte ham også under felttoget mot Wien i 1683.
Omtalt er hennes rivalisering med odaliskenGülbeyaz, som var nær ved å erstatte henne som sultanens favoritt da hun myrdet henne: ifølge tradisjonen enten ved å dytte henne utfor en klippe ned i havet, eller ved å gi ordre om at hun skulle kveles. Hun skal også ha ønsket å myrde sultanens brødre, Suleiman II og Ahmed II, etter at hun fødte sine sønner i 1664 og 1673, men dette ble forhindret av sultanens mor, Turhan Sultan.
Hun skapte seg et nettverk av kontakter i haremet, og gjennom disse og hennes favoriserte posisjon hos sultanen, var hun i stand til å støtte karrieren til tjenestemenn også utenfor haremet. En av kontaktene hennes var grandonkelen Yusuf Agha, som ble satt til å lede den stiftelsen hun grunnla i 1680 for et sykehus og suppekjøkken i Mekka.
Hennes overhoffmester Mehter Osman Agha ble også Yusuf Aghas lærling. Amcazade Hüseyin ble hennes protesjé i 1672 og fikk et embede i hennes hus i 1682. Hun beskyttet Feyzullah Efendi selv etter at han falt i unåde etter nederlaget ved Wien i 1683, og grep inn til fordel for ham i 1686. Hun beskyttet storvesiren Kara Mustafa Pasha, men kunne ikke forhindre hans henrettelse etter nederlaget ved Wien i 1683 til tross for sine forsøk, men beskyttet da også hans etterfølger Fazil Ahmed Pasha.
Validesultan
Sultan Mustafa II: I 1695 ble sønnen Mustafa II sultan, og hun, som hans mor, fikk tittelen validesultan, og ble dermed den høyest rangerte kvinnen i det osmanske rike og det keiserlige harem.
Som mor til sultanen hadde hun betydelig mer frihet enn hans hustru: Hun hadde sin egen husholdning og inntekt, hun besøkte døtrene sine i deres palass, hun holdt audienser med storvesiren sammen med sin sønn, avla ham gjenbesøk og ledsaget til og med med sønnen til offentlige parader og andre feiringer. Mustafa II var nøye med å vise respekt for moren offentlig når anledningen bød seg, de utvekslet representative gaver, og ved en anledning utstedte han forbud mot at andre skulle overnatte i det samme hus der moren hans hadde sovet under en av hennes reiser.[5] Imidlertid var hun ikke populær i almenheten, idet det ryktes at hun var den som hadde oppmuntret sultanens smak for Edirne fremfor Konstantinopel.
Sultan Ahmed III: Mustafa II ble etterfulgt i 1703 av sin andre sønn Ahmed III. Hun kunne dermed forbli i sin stilling som valide. Hun er også kjent som Ahmed IIIs rådgiver. På grunn av hennes upopularitet tillot Ahmed III henne å bli i Edirne en stund etter at han besteg tronen, og da hun kom tilbake til Konstantinopel, fikk hun også bo en tid i Eski Saray, det gamle palasset for pensjonerte konkubiner, før hun ble offentlig installert som leder av haremet i Topkapipalasset.
Da Karl XII levde i Bender i osmansk område sendte han general greve Stanisław Poniatowski og Thomas Funck, oberst i Södermanlands regemente, for å overbevise sultanen om å gå i allianse med med Sverige i krigen mot Russland. For å avstedkomme dette bestakk de den konverterte franske palasslegen Goin som fikk i stand et møte, dels med en jødinne (muligens en kira) som stod sultanmoren nær, og dels med den ungarske haremsevnukken Horwath. Jødinnen, hvis navn ikke er kjent for ettertiden, gikk med på å formidle et brev, og Horwath ble Sveriges kontakt i haremet. Sultanmoren ble interessert i Karl XII, utvekslet brev med ham, og overtalte i 1710 sin sønn til å erklære krig mot Russland.
Som validesultan viet hun seg likesom andre validesultaner til en rekke byggeprosjekter og til filantropi, og grunnla sykehus, skoler, moskéer og offentlige drikkefontener.
