Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[4] På Grimualds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til slutten av det 8. århundre.
Bakgrunn
Grimuald var født i 610 eller tidligere som sønn av hertug Gisulf II av Friuli og den bayerske prinsesse Ramhilde, datter av hertug Garibald I av Bayern. Han etterfulgte sin bror Radoald som hertug i 647.
Veien til kongemakten
Da langobardenes kong Aripert I døde i 661 ble kongeriket delt mellom hans to sønner Godepert og Perctarit. De sto på hver sin side i den betente religiøse striden mellom katolisismen og arianismen; Perctarit støttet katolisismen og styrte sin del fra Milano mens Godepert var arianer og styrte fra Pavia. Striden mellom brødrene tilspisset seg, og Godepert ba den arianskvennlige hertug Grimuald om hjelp mot katolikkene.
Godeperts sendemann til Benevento, hertug Garibald av Torino[5], drev imidlertid sitt eget spill og konspirerte med Grimuald om å sette begge brødrene ut av spill. Grimuald innsatte sin egen sønn Romuald som hertug i Benevento[6], samlet en hærstyrke og dro mot Pavia. Der drepte han Godepert og jaget Perctarit ut av Milano. Han ble så innsatt som konge i Det langobardiske rike.[7] Perctarits kone Rodelinda og deres sønn Cunincpert ble forvist til Benevento under tilsyn av hertug Romuald.[8] Grimuald giftet seg nå med Godeperts og Perctarits søster Theodota for å styrke de dynastiske forbindelsene til kongeslekten.
Herskertiden
Hans militære dyktighet bragte ham flere seire i kriger mot naborikene. Den østromerske keiser Konstans II hadde flyttet sitt hovedkvarter til Siracusa på Sicilia og truet langobardene ved å beleire Benevento, men Grimuald slo østromerne tilbake.[9] Han erobret også den romerske byen Forlì og raserte Oderzo hvor hans brødre Taso og Cacco hadde blitt drept noen år tidligere. Mens Grimuald var i kamp mot østromerne hadde han innsatt hertug Lupus av Friuli som regent. Lupus gjorde opprør og forsøkte å overta kongemakten selv, men Grimuald nedkjempet opprøret.[10]
Grimuald kom også i kamp med frankerne fra kongedømmene Neustria og Burgund, formelt ledet av den mindreårige kong Klotar III, men reelt av den mektige Maior domus (rikshovmester) Ebroin. Frankerne kom over Grimualds leir og plyndret den. Grimuald hadde imidlertid med vilje trukket seg tilbake og la seg i bakhold. Da frankerne hadde gjort ende på all maten og ikke minst vinen i Grimualds leir angrep langobardene og sablet ned frankerne.[11]
Ettermæle
Grimuald døde i 671 etter å ha inngått en avtale med frankerne. Han ble etterfulgt av Perctarit som han tidligere hadde avsatt og sendt i eksil. Grimuald var en populær hersker, generøs og tilgivende, samtidig som han var en dyktig og nådeløs krigsherre. Hans milde sinn illustreres ved at Perctarit på et tidspunkt dro tilbake fra eksil og ble mottatt hos Grimuald med beskjed om at når han kom i tillit, skulle det ikke vederfares ham noe ondt.[12] Grimualds sønn Romuald fortsatte som hertug i Benevento, mens sønnen Garibald, som Grimuald hadde utsett til sin etterfølger, ble avsatt etter kort tid.
Religiøs tro
Grimuald tilhørte arianerne, men han giftet seg med en katolikk. Han var skeptisk til pavedømmet, men samtidig anerkjente han Sankt Mikael som langobardenes høyeste beskytter.
Familie
Grimuald var gift med prinsesse Theodota, datter av den langobardiske kong Aripert I. De hadde sønnen Garipald (Garibald) som etterfulgte sin far som konge i en kort tre måneders periode før han ble avsatt og Aripert I’s sønn Perctarit ble gjeninnsatt som konge.
Etter at Grimuald hadde drept opprøreren hertug Lupus giftet han bort datteren hans Theuderada til sin egen sønn Romuald i Benevento. De fikk tre sønner: Grimuald II (som etterfulgte sin far som hertug), Gisulf og Arichis.[13]
