Grårev (Urocyon cinereoargenteus), som også kalles trerev, er et lite rovdyr som hører til i grårevslekten, en liten slekt som består av 2 beskrevne arter, samt en nyoppdaget (2004) art som ennå ikke har fått et vitenskapelige navn. Grårev blir av mange eksperter holdt for å være den mest primitive arten av alle nålevende canider.
Gråreven ligner en blanding av en liten smal hund og en prærieulv. Den har en lang busket hale og reveansikt.
Gråreven skiller seg fra andre canider gjennom å ha en gråsprengt (grisslet) pelsoverflate, gulrøde tegninger fra skuldrene og opp på hver side av nakken, opp til baksidene av ørene (som er grå eller kremgule innvendig). Innslag av rødgult og kremgult i buken og nedover bena. Sort haletipp. Skallen skiller seg også fra andre nordamerikanske canider. Hodet er trekantet og har en spisst snuteparti. Ørene er middels store.
Hannen er litt større enn tispen. Kroppslengden varierer fra ca. 80 til 112,5 cm. Halen måler normalt ca. 27,5-44,3 cm. Skulderhøyden er ca. 30 cm og vekten ligger normalt på ca. 3,6-6,8 kg.
Habitatet er svært variert, selv om det kan virke som om den foretrekker laufellende skog. Klimaet varierer fra temperert til tropisk. Skogen kan variere fra boreal barskog og temperert løvskog til temperert- og eviggrønn tropisk regnskog. I sør inkluderer dette også høyereliggende skogkledte fjell- og bergområder. Også krattskog, jordbruksland (spesielt i nær tilknytning til skog) og områder i tilknytning til elvebredder er vanlig. Noen steder rapporteres det også at gråreven ferdes i områder med tilknytning til urbane strøk.
Grårever er unike blant canidene, fordi de kan klatre. De har kraftige, krokete klør på bakbena som setter de i stand til å klatre opp trestammer uten greinverk, andre trær og krattskog. Slik kan de unngå andre rovdyr og komme til frukt som ellers ikke ville vært tilgjengelig.
Grårevene regnes som nattaktive, men kan også være aktive i grålysningen om morgenen og i skumringen på kvelden. På dagtid hviler de gjerne i en hul trestamme, stubbe eller i hiet etter et skogmurmeldyr.
Radiopeiling indikerer at familiegrupper har separate territorier. På kryss av familiegruppene kommuniserer dyra med markeringer. Seg i mellom med ulike lyder og kroppsspråk. Gråreven har ypperlig lukt og syn.
Gråreven er solitær når den jakter, og den spiser et stort utvalg av føde. Det mest vanlige byttedyret er trolig østlig floridakanin (Sylvilagus floridanus), men den spiser også rotter, mus og fugler. De sper på kostholdet med frukt og annet plantemateriale.
Reproduksjon
Paringstiden for grårev varierer gjennom leveområdet. Der grårev lever side om side med rødrev begynner den som regel 2-4 uker senere enn hos rødreven. I Alabama (USA) betyr dette som regel at den topper seg i februar, mens den gjerne topper seg i mars i Michigan.
Tispa går drektig i ca. 53-59 dager, da hun gjerne føder et kull som består av 1-7 valper (3,8 i snitt). Valpene, som er nærmest sorte da de blir født, dier mora til de blir ca. 6 uker gamle. Da de er omkring 3 måneder gamle begynner de å følge med foreldrene på jakt. Når de er omkring 4 måneder gamle får de sin permanente tannutrustning og kan jakte selv. De regnes som fullt uavhengige da de er ca. 6 måneder gamle. Familien holder sammen til ungene blir kjønnsmodne (ca. 10 måneder gamle), da de må forlate foreldrene. Begge foreldrene deltar i valpepasset.
Det er forventet at grårev kan leve til den blir omkring 6-10 år gammel i vill tilstand, men i praksis er det sjelden at den blir mer enn 4-5 år. I fangenskap kan den trolig leve til den blir 14-15 år gammel.
Underarter
Det anerkjennes for tiden 16 underarter (Fritzell og Haroldson[2], 1982) av grårev.
I tillegg til ovennevnte underarter har også Urocyon cinereoargenteus colimensis blitt beskrevet som en egen underart, men denne mangler internasjonal anerkjennesle.
Referanser
^abRoemer, G., Cypher, B. & List, R. 2016. Urocyon cinereoargenteus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22780A46178068. Urocyon cinereoargenteus. Besøkt 3. februar 2018.
^Fritzell, E. K., and K. J. Haroldson. 1982. «Urocyon cinereoargenteus. Mammalian Species.» No. 189. 8pp.
