Gisselkrisen i Iran var en 444-dager lang periode der den nye regjeringen i Iran etter den iranske revolusjonen holdt fanget 66 diplomater og borgere fra USA. Det er antatt av mange at hendelsen førte til at president Jimmy Carter tapte gjenvalget for en ny periode som president i USA, og at hendelsen satte punktum for den første fundamentalistiske islamske revolusjonen i moderne tid. Den begynte 4. november 1979 og varte til 20. januar 1981.

I flere tiår var USA den primære støttespilleren til Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran. I 1953 førte gryende demokrati til valget av den reformistiske statsminister Muhammed Mossadegh. Under Operasjon Ajax hjalp CIA sjahen og konservative elementer i Iran med å fjerne Mossadegh i det som ble sett på som et statskupp. Åtte amerikanske presidenter gav sjahen militær og økonomisk støtte i bytte for en kontinuerlig oljeleveranse og et strategisk nærvær i Midtøsten. De som var i opposisjon til sjahen, siden han ikke gav dem friheter og reformer han lovet på begynnelsen av 60-tallet, mislikte sterkt denne oppførselen av amerikanerne. Sjahen og hans sammensvorne beriket seg selv, de førte en pompøs vestlig livsstil som særlig krenket de religiøst konservative. Den sosiale og religiøse motstanden samlet seg for å kaste sjahens regime i den iranske revolusjonen, og sjahen flyktet landet i januar 1979.

USA forsøkte å bøte på skaden ved å finne nye relasjoner med den midlertidige iranske regjeringen, men i oktober 1979 ble sjahen sluppet inn i USA for medisinsk behandling for hans lymfom. Revolusjonsbevegelsen ble rasende over dette.

1. november 1979 oppfordret Irans nye leder ayatollah Ruhollah Khomeini sitt folk til å demonstrere mot amerikanske og israelske interesser. Ruhollah Khomeini var bittert fiendtlig anti-amerikansk i sin retorikk, og la frem den amerikanske regjeringen som den «store Satan» og «fiender av islam».

En folkemengder på flere tusen samlet seg rundt ambassaden i protest. Ambassadens område hadde for en kort tid vært okkupert før, under revolusjonen, og demonstrerende folkemengder utenfor gjerdet var vanlig. Iransk politi ble mindre og mindre hjelpsomme. 4. november, i en ny kaotisk okkupasjon av området, tok en gjeng på rundt 500 iranske studenter som kalte seg Imams disipler (det rapporterte antallet varierer fra 300 til 2000) hovedbygningen. Den symbolske vaktstyrken til marinekorpset var betydelig underlegent, og staben skyndte seg å ødelegge kommunikasjonsutstyr og sensitive dokumenter. Av de 90 beboerne ble 66 tatt til fange, inkludert tre som ble tatt fra den iranske utenriksdepartementet.

De revolusjonære rettferdiggjorde gisseltagingen som hevn mot USAs år med støtte til sjahens totalitære styre, og for å slippe sjahen inn i USA for medisinsk behandling, og krevde at sjahen skulle utleveres til Iran for å stilles for domstolen. Utenrikspolitiske realister regnet gisseltagingen mindre som en respons til spesifikke hendelser og mer som en demonstrasjon for å vise at den nye iranske regjeringen var i stand til å motsette seg USA.

Revolusjonære grupper viste hemmelige dokumenter tatt fra ambassaden, noen ganger rekonstruert etter makulering. Selv om de generelt ble behandlet bra, ble gislene ofte vist med bind for øynene til lokale folkemengder og tv-kameraer. Det var noen gisler som ble slått og torturert i løpet av de 444 dagene. Krisen førte til daglige (men tilsynelatende uforandrede) nyhetsoppdateringer. ABCs program America held hostage sent på kvelden, ledet av Ted Koppel, ble senere det faste nyhetsmagasinet Nightline.

Den amerikanske presidenten på den tiden, Jimmy Carter, la umiddelbart økonomisk og diplomatisk press på Iran. Oljeimporten fra Iran tok slutt 12. november 1979, et antall iranere i USA ble utvist (noen av dem hadde ingen forbindelse med krisen eller den nye iranske regjeringen), og rundt $8 milliarder iranske midler i USA ble frosset 14. november 1979.

Under opptøyene flyktet seks amerikanere i forvirringen og gjemte seg i en av sine leiligheter før de fant tilflukt ved de kanadiske og svenske ambassadene, under gjestfriheten til den kanadiske ambassadøren Ken Taylor, som tok en personlig stor risiko i å skjule de amerikanske diplomatene. Mark Lijek, Cora Amburn Lijek, Joseph Stafford, Kathleen Stafford, Robert Anders og Henry Lee Schatz ble gitt falske kanadiske pass slik at de skulle kunne forlate den kanadiske ambassaden uten å bli identifisert som amerikanere, etter at den stengte 20. januar 1980. CIA skaffet passene og bidro til redningsoppdraget i samarbeid med de kanadiske myndighetene.

Tretten av gislene, kvinnene og afroamerikanerne i gruppen, ble løslatt 19. og 20. november 1979, men de gjenværende 53 ble fortsatt holdt. Et ytterligere gissel ble løslatt på grunn av sykdom 11. juli 1980.

Carter påla seg selv å redde livene til gislene, men utenom de innledende tiltakene, var det lite han kunne gjøre. I begynnelsen benektet den iranske regjeringen at okkupasjonen av ambassaden var en offisiell aksjon gjennomført av regjeringen, men etter som tiden gikk uten noen aksjon for å frigjør gislene, ble kravet tynnere. I februar 1980 satte Iran ut et sett med krav for å sette fri gislene. Disse inkluderte utleveringen av den avsatte sjahen til Iran og visse diplomatiske gester inkludert en unnskyldning for tidligere amerikanske aksjoner i Iran (bl.a. det amerikansk-støttede kuppet i 1953 mot Mossadegh) og et løfte om ikke å blande seg inn i fremtiden.

Carter visste at han ikke kunne innfri de iranske kravene og søkte forhandlinger ved å bruke tredjeparts regjeringer som Sveits. Imens godkjente han en dårlig gjennomtenkt hemmelig redningsaksjon kalt Operasjon Eagle Claw. Natten mellom 24. og 25. april 1980 krasjet et transportfly som gjorde klart for en at spesialstyrke kunne lande i Teheran, på en flyplass i den store saltørkenen i det østlige Iran. Oppdraget som allerede var avbrutt på grunn av skader på fly som havnet i en sandstorm, ble vendt til katastrofe da et lettende helikopter klippet et C-130-fly og krasjet. Åtte amerikanske tjenestemenn omkom. Operasjonsmateriell ble etterlatt og funnet av iranerne og senere vist frem, og de døde kroppene ble paradert gjennom Teheran under massive gateprotester som ble vist på fjernsyn verden over. Carters utenriksminister, Cyrus Vance, som hadde gått i mot redningsforsøket, gikk av.

Et nytt forsøk kalt Credible Sport ble forberedt med kraftig modifiserte C-130 Herkules-fly med rakettmotorer for en ekstremt kort landing i et fotballstadion, men forberedelsen ble avbrutt etter valget i november.

Sjahens død 27. juli og den irakiske invasjonen av Iran i september 1980 gjorde Iran mer mottagelige for å løse gisselkrisen.

I USA tapte Carter i november presidentvalget for Ronald Reagan. De fleste analytikere tror Carters manglende evne til å løse gisselkrisen spilte en betydelig rolle i hans solide nederlag. Ubeviste kontroversielle beskyldninger om at løslatelsen av gislene ble utsatt til etter valget gjennom en ulovlig avtale mellom regjeringen i Iran og Reagan, som var interessert i å unngå det han og hans rådgivere så på som en oktober-overraskelse, dersom gislene ble løslatt rett før valget, kunne dette føre til et løft for Carter.

Kort tid etter valget, åpnet Carter-administrasjonen fruktbare forhandlinger, med assistanse fra mellommenn som den algeriske diplomaten Abdulkarim Ghuraib, mellom USA og Iran. I bytte mot å løse verdiene på $8 milliarder som tilhørte Iran i USA og immunitet fra eventuelle rettssaker, skulle gislene settes fri. Den 20. januar 1981, minutter etter at president Reagan hadde avlagt eden, ble gislene formelt løslatt til amerikansk forvaring, etter å ha tilbrakt 444 dager i fangenskap.

Gislene ble fløyet til Frankfurt am Main luftforsvarsbase i Vest-Tyskland, hvor tidligere president Jimmy Carter, som fungerte som utsending for Reagan-administrasjonen, tok imot dem. Etter medisinske undersøkelser og debriefing tok de en ny flytur til Washington, D.C., hvor de fikk en heltemottagelse. For noen var dette en forlengelse av nasjonens feiring av at Reagan hadde overtatt presidentskapet.

I 2000 forsøkte gislene og deres familier å saksøke Iran uten suksess. De vant opprinnelig saken da Iran ikke klarte å stille forsvar, men det amerikanske utenriksdepartementet forsøkte å få en slutt på rettssaken, i frykt for at den ville vanskeliggjøre internasjonale relasjoner. Resultatet var at en føderal dommer fastslo at ingenting kunne bli gjort for å tilbakebetale skadene gislene fikk på grunn av avtalen de gjorde da gislene ble satt fri.

• (en) Iran hostage crisis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Ebrahim Yazdis forklaring av gisselkrisen (på persisk)
• Liste over gisler og omkomne
• Remembering the Iran hostage crisis, BBCs intervju med Ebrahim Asgeh, en av gisseltagerne, and Bruce Laingen, en av fangene