Gigha (skotsk-gælisk: Giogha) er en øy utenfor vestkysten av Kintyre i Skottland. Øya utgjør en del av Argyll and Bute-regionen og har en befolkning på 163 personer (2011).[1] Klimaet er mildt med høyere enn gjennomsnittlige soltimer og jordsmonnet er fruktbart. Hovedbosetningen er Ardminish.
Gigha har vært bebodd kontinuerlig siden forhistorisk tid. Det kan ha hatt en viktig rolle under det irske kongeriket Dalriada og er stamhjemmet til klan MacNeill. Det kom under kontrollen til norrøne nordboere og herrene av Øyene før det ble innlemmet i det moderne Skottland og opplevde en rekke konflikter i middelalderen som resten av Skottland.
Befolkningen i Gigha nådde en topp på over 700 personer på 1700-tallet, men i løpet av 1900-tallet hadde øya mange eiere, noe som forårsaket ulike problemer med å utvikle øya. Ved begynnelsen av 2000-tallet hadde befolkningen falt til 98. Imidlertid har et «community buy-out» (samfunnsmessig oppkjøp) i 2002 forvandlet øya, som nå har en voksende befolkning og en rekke nye kommersielle aktiviteter for å komplementere jordbruk og turisme.
Attraksjoner på øya inkluderer det vakre hageanlegget Achamore Gardens[2] og det rike dyrelivet, spesielt sjøfugler. Det har vært mange skipsvrak langs den omkringliggende skjærgården.
Etymologi
Hebridene har vært bosatt av de som snakker minst fire språk siden jernalderen, og som et resultat har mange av navnene på disse øyene mer enn én mulig betydning. Mange moderne myndigheter mener at stedsnavnet Gigha sannsynligvis er avledet enten fra det norrøneGuðey eller fra ’’Gud-øy’’, som betyr enten «god øy» eller «Guds øy».[3][4][5][6] Forklaringen «Guds øy» hviler på en enkel sammenligning. Med støtte i den norrøne tilnærmingen kan gode (norrønt goði) være en like sannsynlig forklaring, det gamlenorske begrepet for både en prest og en høvding; den kvinnelige varianten er goda (gyða). Den norrøne kongesagaen Håkon Håkonssons saga omtaler øya eksplisitt som Guðey.[7]
Til tross for dette antyder Keay og Keay (1994) og Haswell-Smith (2004) at det gæliske navnet i stedet er avledet fra Gjáey, som betyr «øy i geo» eller «kløft».[4][8] Norrøne gjá dukker imidlertid normalt opp på gælisk i form av geodha. Czerkawaska (2006) bemerker også at øya kalles Gug i et charter fra 1309 og også vises som Gega på noen gamle kart og spekulerer i at en mulig før-norrøn avledning er fra den gæliske Sheela na Gig, et kvinnelig fruktbarhetssymbol.[9] Haswell-Smith (2004) tilbyr også muligheten for Gydhas øy etter det norrøne kvinnenavnet.[4]
En Gigha-beboer er en gioghach, også kalt en gamhainn («stirk»,[3] engelsk for en ung okse eller ku)[10] Selv om den mest utbredte uttalen av det gæliske navnet Giogha er [kʲi.ə], bevarer de sørlige dialektene frikativet: [kʲiɣa] i Kintyre[11] og [kʲɯɣɑ] i Argyllshire.[12]
Geografi
Creag Bhàn, den høyeste berget på øya.
Gigha ligger 5 km utenfor kysten av Kintyre og er 9,5 km lang i en omtrentlig nord-sør retning og maksimalt 2,5 km bred. Det totale arealet er 14 km² (1395 hektar) og den høyeste høyden av Creag Bhàn når bare 100 m. Den steinete sentrale ryggraden er sammensatt av amfibolitt med inntrengninger av basalt, en vulkansk bergart.[4][8][13]
Den fremste bebyggelsen er Ardminish som ligger på sørøstkysten og tilbyr en liten ankerplass i den skjermede bukta av samme navn, Ardminish Bay. Lenger mot nord ligger Druimyeon-bukten og utover den vestlige og østlige Tarbert-buktene som ligger over en liten landtange. Det er ulike gårder og tilhørende bygninger lokalisert over hele øya, inkludert Kinerarach og Tarbert i nord,[14][15] Ardailly i vest, hvor det er to feriehus og en ødelagt vannmølle[16] og Nord- og Sør-Druimachro i øst kyst sør for Ardmininsh.[17][18]
Klimaet er mildt med høyere enn gjennomsnittlige soltimer og minimumstemperaturer, og lavere enn gjennomsnittlige dager med bakkefrost for Skottland.[4][5] Årlig nedbør er typisk mellom 1000 og 1290 mm.[19]
Gigha har vært bebodd kontinuerlig siden forhistorisk tid, og det er flere stående steiner (menhir) på øya. Det er mange andre arkeologiske steder, inkludert varder, sanddyner og en stein med oghamskrift nær Kilchattan, som ikke har blitt dechiffrert.[8][20]
I tidlige historisk tid synes maktområdet til Cenél nGabráin å ha vært sentrert om Kintyre og Knapdale og kan også å omfattet Arran, Jura og Gigha. Tittelen «konge av Kintyre» brukes om en rekke antatte konger i Cenél nGbrain.[21][22] Det ville ha betydd at Gigha var en del av kongeriket Dalriada.
Det er en del bevis som viser at øya kan ha vært maktsetet for Conall mac Comgall, kongen av Dalriada, på midten til slutten av 600-tallet. Den irkse krøniken Tigernach-annalene refererer til et slag ved Delgon (senere Cindeglen) i 574, og dette har blitt identifisert som å finne sted på Gigha, da referert til som Eilean da Ghallagan,[23][24] skjønt andre kilder mener slaget fant sted i Kintyre.[25]
Nærliggende øy Islay var et senter for norrøn kontroll over Hebridene, og Gigha var senere en del av kongeriket Øyene. Øyas navn ser ut til å være norrønt av opprinnelse, selv om betydningen er omstridt, og det er flere andre norrøne stedsnavn i nærheten, som Gigalum (dvs. «Gigha - holm») og Cnoc Haco (muligens «Håkons bakke»).[26]
Norrøn bosetning i tidlig middelalder er blant annet indikert ved funn av en vikinggrav i 1849. Den ble avdekket ved East Tarbert Bay, og det ble funnet en rekke gravgjenstander, blant annet en vekt av bronse datert til 900-tallet.[8][27]
Kong Håkon seilte til Gigha utenfor Saltire; der kom kong Jon til ham og gikk ombord i skipet til biskop Torgils. Kong Håkon ba ham følge med seg som han hadde skyldighet til, men Jon ba seg fri, han sa at han hadde avlagt ed til den skotske kongen og at han hadde fått mer makt fra ham enn fra den norske kongen, og han sa at Håkon kunne gjøre hva han ville med det rike han hadde gitt ham. Kong Håkon holdt ham fanget hos seg en stund og tenkte det skulle myke ham opp så han ble trofast mot kongen. Men mange baktalte ham.
Mens kong Håkon lå ved Gigha, kom det en abbed til ham fra et gråbrødrekloster og ba om fred for klosteret og vern for Den hellige kirke. Det ga kongen ham. Da kom det menn fra kong Duggal og sa at Margad og Engus fra Saltire ville overgi landet og følge kongen. Men kong Håkon ga det svar at han skulle ikke herje der om de overga seg dagen etter før middag, ellers ville han herje, sa han. Morgenen etter kom Margad og overga seg, og litt etter kom Engus og gjorde det samme.
Kongen lovte å få dem forlikt med den skotske konge dersom han selv fikk forlik med ham. De ga kongen gisler og svor ham troskap. Kongen ila landet deres en skatt på hundre naut. Han satte Engus over øya Il. Sør på Saltire står et kastell som en ridder hadde. Han kom til kong Håkon og overga kastellet til ham, og kongen satte Guttorm Bakkekolv til å styre det.
Broder Simon hadde ligget syk en stund, han døde på Gigha, og gråbrødrene gravla ham i sin kirke på Saltire og bredte et teppe over hans grav og sa at han var hellig. - Håkon Håkonssons saga[28]
John MacDonald av Islay
Etter Edvard Balliols kupp mot Bruce-regimet i 1333, forsøkte han å innsmigre seg over John av Islay, herre av Øyene. I 1336 bekreftet Edvard territoriene som Islay-herrene hadde ervervet i Robert I av Skottlands dager og tildelte John landene Kintyre, Knapdale, Gigha, Colonsay, Mull, Skye, Lewis og Morvern, tidligere holdt av adel som fortsatt var lojale mot huset Bruce. John ga imidlertid aldri Edvard reell hjelp. Da Balliol ble avsatt og huset Bruce ble gjenopprettet betydde det også at bevilgningene til John var ugyldige, men hans eiendommer fra før 1336 bekreftet av kong David II i 1343. Dessuten, i 1346, arvet John det store herredømmet Garmoran gjennom sin svoger Raghnall MacRuaridh. Dette betydde at Johns herredømme nå omfattet hele Hebridene unntatt Skye, og hele den vestlige kystlinjen fra Morvern til Loch Hourn.[29]
Klan MacNeill
Gigha er stamhjemmet til klan MacNeill, som har sin egen tartan og klanmerke, begge tydelig forskjellige fra de til den større og bedre kjente klan MacNeil fra Barra (stavet med én «l»), men som deler samme høvding.[30]
Opprinnelsen til klan MacNeill fra Taynish, Gigha og Colonsay er uklar. De var arvelige voktere av festningen Castle Sween under herrene av Øyene i løpet av 1400- og 1500-tallet. MacNeill fra Gigha, var kjent som «sjefen og bestyrer for klanen og etternavnet til MacNeilene» i 1530. Etter hvert som makten til klan Campbell vokste og spredte seg til de indre Hebridene, avtok imidlertid innflytelsen fra MacNeillene fra Gigha. Omtrent på dette tidspunktet begynte MacNeilene på den mer avsidesliggende øya Barra, langt unna makten til Campbell-klanen, å bli fremtredende og har siden blitt sett på som «høvding av klanen og av navnet».[31]
I 1449 ga Alexander av Islay, jarl av Ross, herre av Øyene, en del av øya til Torquil MacNeill fra Taynish, resten var eid av munkene i Paisley. I 1493 kom hele øya under MacNeill-klanens kontroll, og den forble på deres hender, med forskjellige korte mellomspill, fram til 1800-tallet. Denne prisen var på ingen måte uten risiko. I 1530 myrdet den beryktede piratenAilean Maclean (også kjent som Ailean nan Sop) MacNeill fra Taynish og mange innbyggere på øya. Et dusin år senere gikk skjøtene tapt da elleve herrer fra Gigha ble drept av angripere.[4]
Middelalderkonflikt
Blaeus kart fra 1654. Nord er til høyre og Gigha i midten over Kintyre.
I 1554 ga MacNeill-klanen fra seg sine besittelser på Gigha tilMacDonald-klanen, men det betydde ikke at konfliktene forsvant, tvert om ble de intensivert. I 1567 ble Gigha «herjet» av Maclean-klanen fra Duart.[32] I 1587 hadde grusomhetene begått mellom stridende klanene eskalert i en slik grad at det skotske parlamentet utviklet det som er kjent som General Band i et forsøk på å slå ned fiendtlighetene. Til tross for myndighetenes handlinger for å sikre freden, omtrent på denne tiden herjet Lachlan Mor MacLean fra Duart på MacDonald-øyene Islay og Gigha og drepte kanskje opp til 500–600 mann. Maclean av Duart beleiret deretter Angus MacDonald, 8. av Dunnyveg hans festning Dunivaig på Islay.
Beleiringen ble først opphevet da MacDonald av Dunivaig ble enig med MacLean fra Duart om å overgi halvparten av besittelsene hans på Islay. Til tross for avtalen med MacLean-klanen, invaderte MacDonald av Dunivaig deretter MacLean-øyene Mull, Tiree, Coll og Luing. Angus MacDonald fra Dunivaig fikk støtte i kampen fra en rekke klaner.[33]
I 1590 solgte Angus av Islay ut til John Campbell fra Cawdor, en yngre fetter til jarlen av Argyll. I et trekk som godt kan ha vært arrangert på forhånd, solgte Campbell deretter umiddelbart tilbake til Neil MacNeill fra Taynish.[34][35] Kirken ved Kilchattan som stammer fra denne perioden har noen «intrikat utskårne middelaldergravplater».[8]
1600-tallet
Gigha og sognekirke i Cara.
Martin Martin, en skotsk skribent tidlig på 1700-tallet, besøkte Gigha og skrev:
Denne øya er for det meste dyrkbar, men er steinete i andre deler; jorda er brun og leirete, tilbøyelig til være rød; det er bra for beite og dyrking. Kornet som vokser her er havre og bygg. Tamdyra som avles her er kyr, hester og sauer. Det er en kirke på denne øya ved navn Kilchattan. Den har et alter i østenden, og på den en stor døpefont av stein, og har et lite hull i midten tvers igjennom den. Det er flere gravsteiner i og rundt denne kirken; familien til MacNeil, de viktigste eierne på øya, er gravlagt under gravsteinene på østsiden av kirken, hvor det er en jordlapp avgrenset for dem. De fleste gravene har et tohåndssverd inngravert på gravsteinene, og en av har framstilling av en mann på seg... Denne øya har ingen trær av noe slag, men noen få einerbusker på de små åsene.[36]
På 1700-tallet toppet befolkningstallet på Gigha over 600 personer, men hadde gått ned til i underkant av 400 ved slutten av 1800-tallet. Etter et halvt årtusen med tilknytting til øya solgte MacNeill-klanen øya for £49 000 til James Williams Scarlett, en nevø av den engelske dommeren og politikeren James Scarlett, 1. baron Abinger i 1865. Hans sønn, oberstløytnant William James Scarlett bygde herskapshuset til Achamore og Gigha ble værende. i familiens hender fram til 1919.[37][38]
I løpet av 1900-tallet hadde øya forskjellige andre eiere. Major John Allen kjøpte øya fra Scarlett og solgte den til Richard Hamer i 1937, før han overførte eierskapet under andre verdenskrig til sin svoger, forfatteren og politikeren Somerset de Chair,[39] som igjen solgte til adelsmannen James Horlick i 1944.[40] Horlick ble omtalt som en sjenerøs eier som oppmuntret til melkeproduksjon og skapte hagene til herskapshuset Achamore. David Landale kjøpte deretter eiendommene fra Horlick-godset i 1973 og beholdt dem til 1989, i løpet av denne tiden opprettet han et oppdrettsanlegg ved South Druimachro, som nå spesialiserer seg på kveite med et voksende internasjonalt rykte.[41][18] I løpet av årene skjedde det lite videreutvikling, og noen eiere endre lite.[42] Eierskapet til øya gikk kortvarig til spekulanten Malcolm Potier,[43] og senere til Derek Holt og hans familie før salget til Isle of Gigha Heritage Trust.[44] På 1960-tallet hadde antallet innbyggere falt til 163 og ved begynnelsen av 2000-tallet var befolkningen redusert til bare 98 og boligmassen var i dårlig forfatning.[45][46]
Øyas fremste turistattraksjon er Achamore Garden, en botanisk hage der mange fargerike eksotiske busker og trær kan vokse på grunn av det milde klimaet. Øya har flere lange sandstrender.
^Kalt så i opprinnelige norrøne utgaven av Hákonar saga Hákonarsonar, eksempelvis i § 328, linje 8., men moderne oversettelser benytter dagens navn i teksten, se Håkon Håkonssons Saga online; jfr. Anderson, A.O.: Early Sources, vol. ii, s. 617, 620
^Czerkawaska (2006) s. 35–37. Denne forfatteren aksepterer at muligheten for en forbindelse med Sheela na Gig er «en fjern og omstridt en!» og foreslår også «den gode havnens øy» i stedet for bare «den gode øya».
^ Ogham-steinen er sterkt slitt av vær og vind, men antagelig er det et navn på en gravstein. Ulike forsøk har vært gjort for å tolke skriften, eksempelvis Vicula Maq Comgini (Fiacal, sønn av Coemgen). Se Czerkawaska (2006) s. 99.
