Det første forsøket på å bevare dyre- og plantelivet på Galápagosøyene ble gjort i 1930-årene for å unngå utryddelse av noen av de mest særegne artene på øyene.[3]
Den 4. juli 1959 ble nasjonalparken opprettet. Kun 3,3 prosent av Galápagosøyenes landareal ble utelatt, noe som tilsvarer de bebodde områdene på øyene Santa Cruz, San Cristóbal, Floreana og Isabela. I 1971 ble det første parkoppsynet opprettet, og i 1979 ble området erklært som natur-verdensarv for menneskeheten av UNESCO, noe som førte til at parkoppsynet også fikk i oppgave å bevare parken og vokte øyene.
I 2007 ble Galápagosøyene lagt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i fare som følge av utviklingen som følge av turisme, immigrasjon, handel og faren for innførsel av fremmede dyrearter til øyene.[2]
Nasjonalparkens arealfordeling på de ulike øyene
Oversikten viser hvor mye av arealet på de enkelte øyene som er lagt inn under nasjonalparken og hvor stort område som er avsatt til bebyggelsen. Arealet er oppgitt i hektar.[4]
^Av ukjente årsaker oppgir samme dokument nasjonalparkens areal til å være 7 995,4 km², samtidig som det i tabellen oppgir dette arealet til å være øyenes totalareal, med et oppgitt areal på nasjonalparken (Galápagosøyene minus bebodde områder) på 7 732,6 km².
Referanser
^abPlan de Manejo del Parque Nacional Galápagos. Utgitt mars 2005. Side 26, tabell 2,4: Las áreas protegidas de Galápagos en el contexto del Sistema Nacional de Áreas Protegidas del Ecuador. Besøkt 21. desember 2013. (es)
^Plan de Manejo del Parque Nacional Galápagos. Utgitt mars 2005. Side 30, tabell 2.5: Distribución de la superficie insular protegida y no protegida de la provincia de
Galápagos. (es)