Folketingsvalget 2011 fant sted torsdag den 15. september 2011, nesten fire år etter det siste folketingsvalget som ble avholdt 13. november 2007. Ved valget ble det valgt 179 medlemmer til Folketinget, Danmarks nasjonalforsamling.
Lars Løkke Rasmussen stilte til gjenvalg som statsminister for den borgerlige blokken, mens Helle Thorning-Schmidt var den sosialdemokratiske opposisjonens kandidat. Sosialdemokratene har ledet på meningsmålingene siden 2009, men partiet gikk tilbake ved valget. Det ble likevel regjeringsskifte da Sosialdemokratenes samarbeidspartnere Radikale Venstre og Enhedslisten gikk tilstrekkelig sterkt fram.den nye regjeringsdannelsen bliv vanskelig.[1]
Ifølge den danske grunnloven skal det holdes nytt valg innen fire år av det foregående, og nytt valgt blir formelt skrevet ut av regjerende monark. I realiteten er det statsministeren bestemmer når valget skal skrives ut.
Tradisjonen tro var det i månedene innen valget flere rykter om utskrivning av valg. Selv om statsminister Lars Løkke Rasmussen i juli 2010 hadde sagt i dansk radio at han ikke planla å utskrive valg før høsten 2011,
[4] hadde danske medier kommet med spekulasjoner om et valg før tid: i januar 2011 etter statsministerens nyttårstale,[5] ved forhandlingene om Reformpakken 2020 (en økonomisk plan som blant annet omfattet det kontroversielle forslaget om å avskaffe etterlønnen[6]) i mai 2011[7] samt i august 2011 før fremleggelsen av finansloven.[8]
Valget ble kunngjort av statsminister Lars Løkke Rasmussen på en pressekonferanse på Marienborg 26. august2011, som bestemte valgdagen 15. september.[9]
Fra Danmark ble det stilt opp 804 kandidater. Av disse var 784 fra de 9 deltakende partiene, mens 20 (2,5 %) stilte til valg utenfor partiene. Av de tilsammen 804 kandidatene var 537 menn (66,8 %) og 267 kvinner (33,2 %). 347 kandidater (43,2 %) hadde deltatt i valg tidligere, mens 457 (56,8 %) var nye kandidater. 22 kandidater (2,7 %) hadde innvandrerbakgrunn. Gjennomsnittsalderen var 45,2 år.[10]
Valgets forholdsvis største vinner ble Enhedslisten som tredoblet sitt mandattall til 12, det største i partiets historie. Det Radikale Venstre gjenvant tapet fra forrige valg og ble næsten fordoblet til 17 mandater. Liberal Alliance, som stilte opp for andre gang og som hadde blitt svekket av utmeldinger i den foregående valgperiode, fikk også en stor fremgang og fikk 9 mandater. Venstre gikk et enkelt mandat frem til 47 og forble dermed Folketingets største parti.
Valgets store taper ble Det Konservative Folkeparti som ble mere enn halvert og fikk kun 8 mandater, en nedgang på 10 fra forrige valg og det laveste noensinne i partiets historie. Dansk Folkeparti gik for første gang siden stiftelsen tilbake og fikk 22 mandater, en nedgang på 3 mandater. Selv om at Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti vant regjeringsmakten så var begge partiene mandatmessig også valgets tapere. SF hadde en mærkbar tilbakegang og fikk 16 mandater, mens Socialdemokraterne mistet et enkelt mandat.
På Færøyene gikk det ene mandatet til det konservative Sambandsflokkurin, mens det sosialdemokratiske Javnaðarflokkurin vant det andre fra det sosialistiske Tjóðveldi. På Grønland fastholdt det sosialdemokratiske Siumut og det sosialistiske Inuit Ataqatigiit deres respektive mandater.
Sammenlagt fikk den røde blokken med Helle Thorning-Schmidt i spissen (S, RV, SF og Ø) 89 mandater i selve Danmark samt et mandat fra Færøyene og begge mandatene fra Grønland. Partierne som støttet statsminister Lars Løkke Rasmussens blå blokk (V, KF, DF, LA og KD) fikk sammenlagt 86 mandater samt et mandat fra Færøyene.
På grunn av valgresultatet erkjente statsministeren valgnederlaget og leverte sin regjerings avskjedssøknad til Dronning Margrethe II klokken 11 dagen etter valget.[13] Ved den etterfølgende dronningerunden[fotnote 1] pekte et flertall på Thorning-Schmidt som forhandlingsleder. Regjeringen Løkke Rasmussen fortsatte som forretningsministerium inntil Thorning-Schmidts regjering ble utnevnt den 3. oktober 2011.
Regjeringsforhandlinger
Den 17. september innledte Thorning-Schmidt regjeringsforhandlinger med SFs Villy Søvndal og De Radikales Margrethe Vestager[14], en prosess som forventes å bli vanskelig da Socialdemokraterne, SF, De Radikale og Enhedslisten er uenige med hverandre på viktige saker som dagpenger, etterlønnsordningen, skatt og innvandringspolitikken.[1] Mens S og SF vil fastholde etterlønnsordningen, forlenge dagpengeperioden midlertidig (med støtte fra Enhedslisten og DF) samt innføre en milionærskatt, er De Radikale enige med de borgerlige partiene om å redusere etterlønnen, halvere dagpengeperioden og lettelser i toppskatten. Derimot så gikk S og SF til valg om å bevare 24-års-reglen i den første regjeringsperioden mens Enhedslisten og De Radikale vil mykne opp innvandringspolitikken.[15] Uenigheter har også oppstått omkring den planlagte bomringen rundt København, hvor mens Thorning-Schmidt og S samt SF går inn for bomringen er den upopulær blant velgerne, og Københavns borgermester Frank Jensen (S) støttet av De Radikales Marianne Jelved og Enhedslistens Per Clausen vil at man gjenoverveier plasseringen av bomringen.[16]
Etter 16 dagers forhandlinger la S, SF og R frem et felles regjeringserklæring som ble offentliggjort den 3. oktober 2011.[17] Denne omfattet en «helhetsløsning» for dansk økonomi som skulle skape balanse i statens finanser senest år 2020, blant annet ved å styrke konkurranseevnen og skape 135 000 nye arbeidsplasser. Blant forutsetningene for regjeringserklæringen var at S og SF skulle akseptere tilbaketrekningsreformen[fotnote 2] mens R oppga sin motstand mot 24-års-regelen. Øvrige mål i regjeringserklæring var investeringer i ny teknologi innenfor energiområdet, en utvidelse av de videregående utdannelsene og forbedrede forhold for asylsøkere.
Referanser
Fotnoter
^En «dronningerunde» (med en mannlig regent en «kongerunde») er en prosess i dansk politikk som innleder dannelsen av en ny regjering, enten som følge av et folketingsvalg eller regjeringens avgang. I løpet av en dronningerunde går partilederne til dronningen og erklærer hvem de peker på som «kongelig undersøker»; det vil si hvem de mener skal undersøke mulighetene for å danne regjering. Dronningen utnevner deretter den politikeren som hun mener kan danne en regjering, noe som skjer på bakgrunn av råd fra de enkelte partiene. Den kongelige undersøkeren har til oppgave å lede forhandlingene om regjeringsdannelsen og som oftest er det den kongelige undersøkeren som blir statsminister.
^Lars Løkke Rasmussens VK-regjering inngik i mai 2011 en avtale med Dansk Folkeparti og Det Radikale Venstre om en reform av tilbaketrekningssystemet, som omfattet en fremrykning av den såkalte Velfærdsaftalen av 2006 (forhøyelse av etterløns- og pensjonsalderen skulle rykkes frem med fem år), innførelse av en treårig etterlønsmodel med høyere etterlønssats samt en seniorførtidspensjon for nedslidte.
_(cropped).jpg)
.jpg)
_(cropped).jpg)
