Fløan

Stedsnavnet Fløan finnes også i Namdalen, se Fløan i Flatanger.
Fløan
Fløan sett fra Skårgongen. Østre Fløan i forgrunnen, så kommer de to andre gårdene på rad ut mot fjorden.
LandNorges flagg Norge
FylkeTrøndelag
KommuneStjørdal
Postnummer7510 Skatval
Preposisjonpå Fløan
Kart
Fløan
63°32′00″N 10°47′24″Ø

Fløan er en grend på Skatval i Stjørdal kommune i Trøndelag. Fløan ligger ved sørbredden av Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Øst for Fløan ligger Steinvika med Steinvikholm slott.

Historie

Fløan kommer fra norrønt Fljoðar, som sannsynligvis har sammenheng med «flod», «flom» og «flyte». Navnet viser nok til den langgrunne strandlinjen, og kan derfor tydes som «overflødd land».[1]

Fløan var lendmannssete i middelalderen. Fløan har vært foreslått som åsted for Eirikssønnenes mordbrann på Sigurd Ladejarl på Aglo i 962.[2]

I sagaen fortelles det også om lendmannen Ivar på Fløan (Ivar av Fljoðar), som i 1112 ble sendt til Orknøyene og Irland av kong Sigurd Jorsalfare for å kreve skatter. Kongens hensikt var å kunne innynde seg hos Ivars kone, Sigrid Ranesdatter. Det ble et av klagemålene som Sigrids bror, lendmannen Sigurd Ranesson i Steigen, drog kongen inn for tinget for. Sigurd Ranesson fikk støtte av kongens bror og medregent, av kong Øystein Magnusson, og saken endte med et forlik.[3][4][5]

Det som trolig var en annen lendmann på Fløan, Ivar Fljoðekoll, var til stede under blodbryllupet i Nidaros i 1206, da baglerne gikk i et overraskende angrep på birkebeinerne. Kong Inge Bårdsson drev i land ved bredden av Nidelva og ropte på hjelp fra Ivar Fljoðekoll, som ifølge sagaen svarte at «jeg må hjelpe meg selv først!».[3]

Senere ble Fløan setegård under erkebiskopen i Nidaros. I Aslak Bolts jordebok er Fløan nevnt med en rekke underbruk: Hele Langstein med Borås og Auset i Hegra, Aurtua i Åsen, Vifstad og «Kiølpene», som ikke har latt seg stedfeste. Dette var sannsynligvis rester av det gamle lendmannsgodset.[3]

Ved reformasjonen ble Fløan krongods. Under den store nordiske krig ble Olav den helliges levninger ført fra Steinvikholm slott til Fløan kirke, før de ble ført videre til Nidaros domkirke. Ved reformatsen ble kirken nedlagt som sognekirke. Kirkebygningen ble stående til midten av 1800-tallet.[6][7]

På 1600-tallet var gården delt, og på 1700-tallet ble bøndene selveiere.[7] De tre gårdene er: Østre Fløan (Østigard), Mellom-Fløan (Nestun) og Vestre Fløan (Oppistun). Mot sørvest ligger gården Hessteinen (Hedstein), som opprinnelig lå under Oppistun. Husene i Oppistun lå tidligere høyere i terrenget, men har blitt flyttet.[8][9]

Det er dokumentert anslagsvis 18 husmannsplasser under de tre gårdene, men opplysningene er usikre.[8]

Kart over husmannsplasser:

  • 1.–6. Fløtrø I–VI 7. Marken nedre 13. Marken østre 22. Berget
    1.–6. Fløtrø I–VI
    7. Marken nedre
    13. Marken østre
    22. Berget
  • 20. Fløstykket 21. Fløåsen
    20. Fløstykket
    21. Fløåsen

På slutten av 1800-tallet ble det bygget kaianlegg på Fløan. Frosta Dampskibsselskap drev rutegående trafikk med passasjerer og gods mellom Fløan, Frosta og Trondheim frem til midten av 1900-tallet.[10][11]

Referanser

  1. ^ Dalen, Arnold (2005). «Dialekt og gardsnamn på Skatval». I Vinge, Olav. Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 243–244. ISBN 82-995735-6-4. 
  2. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 65. ISBN 978-82-995735-7-3. 
  3. ^ a b c Leirfall, Jon (1970). Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, bind I, del I. Kommunene i Stjørdalen. s. 259–264. 
  4. ^ Øverland, O.A. (1888). Illustreret Norges Historie. Kristiania: Folkebladets Forlag. s. 374-376. 
  5. ^ Dalen, Arnold (2005). Sigurd Ranesons prosess. Steigen historielag. 
  6. ^ Røkke, Olav (red.) (1954). Stjørdalsboka. Gards- og slektshistorie. 4. Kommunene i Stjørdalen. s. 299. 
  7. ^ a b Johansen, O. J. (1942). Trøndelags bygder i tekst og billeder. Jordbruk, fiskeri, skogdrift, kultur, handel, industri. Trondheim: Aktietrykkeriet. s. 129–131. 
  8. ^ a b Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. II. Skatval Historielag. s. 255–265. 
  9. ^ Røkke, Olav (red.) (1954). Stjørdalsboka. Gards- og slektshistorie. 4. Kommunene i Stjørdalen. s. 303. 
  10. ^ Sætherskar, Johs. (red.) (1946). Det norske næringsliv. Nord-Trøndelag fylkesleksikon. Bergen: Det norske næringsliv forlag. s. 295–296. 
  11. ^ Fløan, Erik (2016). «Sjøfartshistorie fra Fløan». Våttån, lokalhistorie fra Skatval. Skatval Historielag. 4: 21–23.