PROFILPELAJAR.COM

Filoktetes
	orig. Φιλοκτήτης
Forfatter(e)	Sofokles
Språk	Gammelgresk
Sjanger	Tragedie
Utgitt	409 f.Kr.
Forlag	Kristiania Gyldendalske Bokhandel
Oversetter(e)	Peter Østbye (1924)
Sider	423-491
	Filoktetes på Commons

For den mytologiske helten, se Filoktetes (mytologi)

Filoktetes (gresk: Φιλοκτήτης) er et skuespill, en tragedie, av den greske forfatteren Sofokles som ble fremført første gang under Dionysos-festivalen (dramafestivalen) i Athen i 409 f.Kr. hvor det fikk 1. pris.^[1] Det er et av de syv bevarte dramaene av Sofokles. Handlingen foregår på slutten av den ti år lange trojanske krig, hovedsakelig etter det som beskrives i Homers diktepos Iliaden, men før avslutningen av krigen med Den trojanske hest. Det beskriver Odyssevs’ og Neptolemus’ (Akilles’ sønns) forsøk på å hente den skadde Filoktetes til Troja fra øya Lemnos. Filoktetes var en berømt bueskytter som eide Herakles’ uovervinnelige piler og bue, og en spådom sa at grekerne ikke kunne beseire Troja uten hans hjelp.

Bakgrunn

Da Herakles var blitt dødelig forgiftet ønsket han å bli brent levende på likbål. Bare Filoktetes turde tenne bålet, og som takk for dette fikk han overta Herakles’ våpen, pilene og buen som alltid traff sitt mål.^[2] Filoktetes dro sammen resten av den greske hæren for å delta i krigen mot Troja.^[3] Underveis ble han skadet i foten og fikk en kraftig betennelse. Forklaringene på skaden er ulik i forskjellige kilder. Ifølge enkelte ble han bitt av en slange etter en guddommelig inngripen. Betennelsen førte til store smerter og medførte en uutholdelig lukt fra såret. Av denne grunn ble han satt igjen på den øde^[4] øya Lemnos.

Grekernes beleiring av Troja varte i ti år. Grekerne tok en trojansk seer, Helenus, til fange, og han fortalte at Troja ikke kunne beseires uten mesterskytteren Filoktetes med Herakles’ bue. Odyssevs og Neptolemus seiler til Lemnos for å forsøke å få med seg Filoktetes til Troja, en vanskelig oppgave siden Filoktetes hater Odyssevs inderlig på grunn av sin skjebne.

Handlingen

Sofokles’ drama begynner med Odyssevs’ og Neptolemus’ ankomst til Lemnos. Odyssevs ber Neptolemus om å fortelle en løgnhistorie for Filoktetes mens Odyssevs, som er kjent av Filoktetes fra før, holder seg skjult. For å oppnå Filoktetes’ tillit forteller Neptolemus at han hater Odyssevs fordi han fikk overta Akilles’ rustning da Akilles ble drept.^[5] Neptolemus, som er Akilles’ sønn, hevder overfor Filoktetes at han var den som hadde retten til å overta rustningen. Neptolemus oppnår tillit hos Filoktetes, og han oppnår til slutt å få holde i Herakles’ bue mens Filoktetes steller med såret i foten.

Neptolemus har nå oppnådd målet, men han tviler i forhold til sin samvittighet. Odyssevs kommer og vil dra avgårde med våpenet. Neptolemus’ samvittighet får overtaket, og han leverer buen tilbake til Filoktetes. Odyssevs går, og Neptolemus forsøker å få med Filoktetes til Troja av fri vilje. Filoktetes nekter, han vil tilbake til Hellas, og Neptolemus aksepterer etter hvert å ta ham med dit selv om dette vil utsette ham for grekernes sinne.

Dette ser ut til å bli slutten på dramaet, men så griper den nå guddommelige Herakles inn. Han åpenbarer seg og sier at Filoktetes vil bli kurert for sin skade og vil bli en helt for grekerne hvis han drar til Troja og kjemper med dem der. Dramaet avsluttes med at Filoktetes følger guddommens råd og blir med til Troja.

I andre kilder er det fortalt at Filoktetes da han kom til Troja klarte å drepe prins Paris, den fremste av de trojanske krigsherrene, og at han også var blant de førti greske krigerne som satt inni Den trojanske hest i den krigslisten som til slutt førte til gresk seier over Troja.

Tolkning

Moral er et hovedtema i stykket, og stykket er et eksempel på et skuespill hvor det sentrale er dynamikken i de tre hovedpersonenes vesen.^[1] Filoktetes selv er preget av et hat til den greske hæren, og til Odyssevs spesielt, siden har var den som besluttet å etterlate den skadde krigeren på en ubebodd øy. Odyssevs er den erfarne krigeren med hærens og fellesskapets mål som sitt mål. Han kan gjerne lyve hvis det tjener nasjonens mål. Neptolemus er den unge, ærlige soldaten som slites mellom Odyssevs’ taktikk og de menneskelige hensyn til den plagede Filoktetes. Neptolemus opptrer først som lojal soldat overfor Odyssevs, og han klarer ved hjelp av Odyssevs lumske plan å få tak i Filoktetes’ våpen. Men tvilen kommer, han ser det umenneskelige i Filoktetes’ fortvilte situasjon. Neptolemus vakler, han forteller Filoktetes sannheten om hvorfor han er kommet, men fortsatt beholder han våpnene. Filoktetes nekter fortsatt standhaftig å bli med til Troja, og Neptolemus står nå fram som den rettskafne helt ved å gi våpnene tilbake til Filoktetes og dessuten å stå ved sitt ord om å ta ham med til Hellas. Først nå, når dramaet tilsynelatende går mot slutten, griper gudene inn. Herakles, som ble opptatt blant gudene etter sin død, viser seg og lover Filoktetes både helbredelse og stor ære om han blir med til Troja. Når gudene befaler, så har den rettskafne intet valg.

Dramaet Filoktetes gir en forståelse av hva personlighetsbegrepet innebar i gresk tenkning. Neptolemus’ forskjellige handlinger gjennom stykket er tilsynelatende ikke i samsvar med hverandre, men det vil være totalt misvisende å hevde at det følgelig foregikk en forandring med ham. Når Odyssevs gir ham oppdraget, sier han samtidig at det «ikke er i oversensstemmelse med din natur ("fysis")». Mennesket har med andre ord et medfødt "vesen". Det foregår ingen forandring i Neptolemus i løpet av skuespillet, men utviklingen skjer i form hans "fysis" som kjemper mot fristelse og selvbedrag, og dette er stykkets psykologiske kjerne.^[6]