Felix von Wimpffen
Født		5. nov. 1744[1] Zweibrücken
Død		23. feb. 1814[2][1][3] (69 år) Bayeux
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Parlamentsmedlem i Frankrike
Far		Johann Georg II. Wimpffen
Nasjonalitet		Frankrike
Utmerkelser		Ridder av Sankt Ludvigsordenen
Signatur
Felix von Wimpffen på Commons

Felix von Wimpffen-Berneburg (født 5. november 1744 i Zweibrücken, død 23. februar 1814 i Bayeux) var en fransk revolusjonsgeneral.

Wimpffen ble tidlig fenrik i Regiment Zweibrücken, som stod i fransk tjeneste. Han ble så kaptein i Regiment Lamark.

I 1769 hadde han befalet for et frikorps i Korsika som kjempet mot Pascal Paoli. Han ble så oberstløytnant og kommanderte Regiment Bouillon, og med dette utmerket han seg i 1782 ved beleiringen av Gibraltar. Etter freden trakk han seg tilbake til et gods i Normandie.

Fra dette området ble han i 1789 deputert for adelen til riksstendenes forsamling, og der sluttet han seg som en av de første til tredjestanden og forfattet protesten mot flertallet av adelen som ønsket å forbi atskilt fra tredjestanden. Dette skritt førte ham inn i de revolusjonæres rekker, men han forble moderat og gikk inn for at landet skulle ha et demokratisk monarki.^{[trenger referanse]} Han var medlem av komiteen for det militære og for pensjonene og var med på å offentliggjøre den røde bok, men han motsatte seg den fullstendige avskaffelse av adelen, selv om han stemte for opphevelsen av deres privilegier.^{[trenger referanse]}

I 1792 gikk Wimpffen atter inn i hæren, som general, og forsvarte i september samme år Thionville mot Preussen. Etter beleiringens opphevelse ble han kalt til krigsministeriet, men avslo og fikk i stedet påta seg i stedet kommandoen over kystarmeen ved Cherbourg.

Etter girondistenes fall den 31. mai 1793 erklærte han seg imot nasjonalkonventet, arresterte dets deputerte i Caen og kalte de nordlige departementene til våpen. Han hadde liten fremgang, ble slått ved Vernon og flyktet til England.

I 1799 vendte han tilbake og fikk av Napoléon Bonaparte en stilling som divisjonsgeneral. Senere fikk kan stilling ved det keiserlige stutteri, som han beholdt i til sin død i 1814 i en alder av 69 år.

Han var gift med Therese (født Bayeule de St. Germain).

Han forfattet blant annet verket Manuel de Xépholius (Paris 1788).

• Wimpffen 2. I: Meyers Konversations-Lexikon, 4. Auflage, 1885-92, 16. Bd., S. 659f. (online)
• Alfred Börckel (1913). Mainz als Festung und Garnison von der Römerzeit bis zur Gegenwart. Verlag von J. Diemer, Mainz.