PROFILPELAJAR.COM

Exeterboken, også kjent som Codex Exoniensis, er et engelsk manuskript med angelsaksisk poesi fra 900-tallet som ble donert til grunnleggelsen av katedralen i Exeter av Leofric, den første biskopen av Exeter. Opprinnelig hadde boken 131 blader, men de første 8 har blitt byttet ut med andre blader og er gått tapt. Exeterboken er den største enkeltsamlingen med gammelengelske (angelsaksiske) dikt og består av over tredve dikt og over 90 gåter. Blant diktene finnes Deor, Widsith og Hustruens klagesang.

Den historiske sammenheng

Den nøyaktige datoen til da Exeterboken ble skrevet er ukjent, men foreslåtte datoer strekker seg fra 960 til 990, og sjelden utenfor disse årene. Denne perioden så en vekst i klosteraktiviteten under en fornyet påvirkning fra benediktinerordenens regler og prinsipper. Ved begynnelsen av perioden var biskop Dunstans betydning for kirken og det engelske kongedømmet godt etablert og kulminerte med hans utnevnelse som erkebiskop av Canterbury under kong Edgar av England. Det førte blant annet til iverksetting av klosterreformasjonen som har karakterisert perioden. Ved periodens slutt, da Dunstan døde i år 988, og England følte presset under kong Æthelred den rådville fra stadig mer truende danske og tildels norske invasjonsforsøk.

Exeterbokens arv ble sporbar fra 1050-tallet da Leofric ble biskop av Exeter (han døde 1072). Blant de kostbarheter som han lot nedtegnet at han brakte med til det ellers fattige klosteret finnes blant annet følgende berømte linje:

«mycel englisc boc be gehwilcum þingum on leoðwisan geworht»

«en stor engelsk bok med mange ting skrevet på vers»^[1]

Denne store boken var antagelig Exeterboken på grunn av dens uvanlige størrelse. Dens pergamentblader måler 31.75 ganger 21.85 cm. Boken ble sannsynligvis skrevet av en enkelt skriver. Før oppfinnelsen av trykkerikunsten kunne det meste av den kjente litteraturen i et område finnes i et enkeltbind, med blader bundet sammen mellom bord som vanligvis ble laget fra bjørk eller bøk. Dette har igjen gitt vårt norske ord for bok, tilsvarende også for moderne engelske book og tyske buch.

En tid etter Leofrics død, men før boken ble studert av renessansehumanisten John Joscelyn, hadde en ukjent person bundet inn 8 nye ark i begynnelsen av boken, men også av ukjent grunn fjernet tilsvarende 8 ark. Den første teksten, begynnelsen på hymnen Kristus, har således mistet sin innledning. For de dikt som er blitt bevart i boken er Exeterboken den eneste bevarte kilden. De mest berømte diktene er Vandreren, Sjøfareren, Deor, Widsith og Hustruens klagesang, foruten en stor samling av gåter som var et populært emne i gammelengelsk poesi.

Manuskriptet overlevde, i motsetning til mange andre skrifter fra middelalderen, takket være at katedralen i Exeters bibliotek lå i en bygning som unnslapp farene ved brann og storm, borgerkrig og to verdenskriger. Likevel har den hatt sine ødeleggelser. Åtte av sidene har blitt skåret ut med kniv, et trekantet stykke har blitt skåret ut et annet sted, en skål med væske, antagelig øl, har blitt sølt over en side og som har trukket igjennom to andre sider og etterlatt seg en brun flekk, foruten å gjøre teksten vanskelig å lese.^[2]

Elegier

Et stort antall av diktene er kristen-religiøse og av begrenset interesse for deres litterære kvalitet, men en del av dem kan samles under betegnelsen elegier. Til tross for at del forskere bestrider at det faktisk var en egen elegisk sjangre i gammelengelsk litteratur er det likevel mange dikt som har et fellestrekk som man gjerne kaller elegisk. De kan karakteriseres ved en melankolsk og vemodig tone som man også kan finne i deler av Beowulf-diktet. Disse diktene handler gjerne om kontrasten mellom fortid og nåtid, og formes gjerne av en klage eller en klagesang over et tragisk tap. Tapet kan være tapt storhet, tapt lykke, eller av personlig art som ved landsforvisning eller tapet av en herre og beskytter, eller som i Hustruens klagesang (The Wife's Lament) som gir uttrykk fra tapet av en elsker. «Alt er underlagt forgjengelighet, intet forblir», som Arthur O. Sandved sier.^[3] Et godt eksempel på denne følelse finnes i de såkalte ubi sunt («hvor er»)-passasjene i diktet Vandringsmannen.

Antagelig går de elegiske diktene tilbake til muntlig tradisjon hvor skaldene sang diktene til egen instrumental akkompagnement ved at diktene eller sangene fulgte et bestemt metrisk regelsett og hadde et stort strekk i den tematiske spennvidden.

Flere av diktene finnes i norsk gjendiktning ved Arthur O. Sandved i Vers fra vest. Gammelengelske dikt i utvalg. Aschehoug og Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oslo 1987.

Gåtens paradoksale side

Gåter er i sitt vesen metaforiske og i den forstand minner de om poetiske grep som de norrøne kjenninger, det å si en ting for å mene noe annet, eksempelvis å kalle et skip for en sjøhest, og sjøens bølger for Odins ølskum. Gåter kan beskrive et objekt og utfordre tilhøreren å avsløre hva objektet er. En variant er at objektet selv taler i jeg-form, et grep som også diktet benyttes i det gammelengelske diktet Drømmen om Kristi kors (The Dream of the Rood) hvor korset selv er fortelleren.

Det er rundt 90 gåter, eller enigmata, i Exeterboken, de fleste mot slutten. Antallet viser noe til den popularitet som de hadde på 900-tallet og tiden før. Ingen av dem har en tittel eller et svar. Bemerkelsesverdig er at rundt et halvt dusin av dem er svært seksuelle i sin natur. Sjarmen ligger i at gåten antyder et bestemt svar, og således erter tilhøreren, mens det er helt annet og langt mer uskyldig svar som er løsning. Følgende er gåte 25 i angelsaksisk original og en tilnærmet oversettelse^[4]:

Ic eom wunderlicu wiht wifum on hyhte

neahbuendum nyt; nægum sceþþe

burgsittendra nymthe bonan anum.

Staþol min is steapheah stonde ic on bedde

neoðan ruh nathwær. Neþeð hwilum

ful cyrtenu ceorles dohtor

modwlonc meowle þæt heo on mec gripe

ræseð mec on reodne reafath min heafod

fegeð mec on fæsten. Feleþ sona

mines gemotes seo þe mec nearwað

wif wundenlocc. Wæt bið þæt eage.

«Jeg er en makeløst skapning: for kvinner en ting av gledelig forventning, til nærliggende kameratskap tjenstvillig. Jeg skader ingen byboer unntatt min drapsmann alene. Min forstavn er oppreist og høy – jeg står opp i sengen – og med kinnskjegg noe nedentil. Noen ganger en jordbrukers stille tiltalende datter vil våge, selvgode pike, å ta et grep om meg. Hun overfaller min røde selv og griper mitt hode og knuger meg i et trangt sted. Hun vil snart føle effekten av hennes møte med meg, denne krøllhårete kvinne som klemmer meg. Hennes øyne vil bli våte.»

Svaret er løk.