I løpet av én enkelt måned i 1992 mislyktes Alexakis' daværende plateselskap, Shindig, da distribusjonsselskapet deres gikk konkurs, samt at hans daværende band ble oppløst. Da han i tillegg fikk vite at kjæresten var gravid, flyttet de til hennes hjemby, Portland i Oregon. Der plasserte han en annonse i et lokalt musikkmagasin, The Rocket, og fikk to svar: Bassist Craig Montoya og trommis Scott Cuthbert.
Det nye bandet begynte å spille inn plater i kjelleren til en kompis. De spilte inn to plater som de lanserte, EP-en Nervous & Weird, og bandets første fulle album, World of Noise, begge lansert av Portlands Tim/Kerr Records i 1993. Frustrert over Tim/Kerrs begrensede ressurser leide Alexakis inn uavhengige promoselskaper for å hjelpe albumet med å selge. Etterhvert ble det tydelig at Everclear behøvde en større aktør for å hjelpe dem med å nå fram til publikum.
Årene i Capitol
Bandet tilbrakte store deler av 1994 med å forsøke å få til en avtale med et større plateselskap. Etter en noe moderat budrunde fikk de kontrakt med Capitol Records under Gary Gersh, som var ansvarlig for å signere band som Nirvana, Sonic Youth og Counting Crows med DGC Records. Like før de signerte, forlot Cuthbert bandet som en følge av personlighetskonflikter, og den tidligere trommisen i Jollymon Greg Eklund kom inn. I mai 1995 lanserte bandet sitt første ablum under Capitol, Sparkle and Fade.
I begynnelsen hadde ikke albumet noe publikum. Den første singelen, «Heroin Girl», mottok moderat spilletid på MTVs120 Minutes, men ble ikke noen kommersiell suksess. Da det nærmet seg slutten av 1995 gjorde imidlertid albumets andre singel, «Santa Monica», at flere ble oppmerksomme på bandet.
Da Sparkle and Fade fikk et større publikum, måtte Everclear finne seg i å stadig bli sammenlignet med Nirvana, spesielt på grunn av albumets tittel og tydelige referanser til narkotika. Etter et show sammen med Foo Fighters i 1995 fortalte Dave Grohl at han absolutt ikke syntes Everclear hørtes ut som Nirvana, og uttalte også at Bush hørtes mer ut som Nirvana enn noe annet band.
Mot slutten av 1996 hadde bandet nesten fullført sitt tredje album, som de planla å lansere under tittelen Pure White Evil. Alexakis var imidlertid ikke fornøyd med resultatet, og bestemte at de skulle arbeide på flere sanger flere sanger til lanseringen, inkludert hit-singelen, og etterhvert også tittelsporet til albumet, «So Much for the Afterglow».
So Much for the Afterglow ble lansert i oktober 1997. De første to singlene fra albumet, «Everything to Everyone» og «I Will Buy You a New Life» presterte moderat, men hjalp til å sakte bygge opp albumsalget. Bandet fullførte en turne i USA ved slutten av året, og begynte 1998 med å turnere i Australia.
Turneen i Australia var imidlertid en uventet fiasko. Ved en konsert i Wollongong kastet noen en sko på Alexakis, og slo løs et par av tennene hans. To kvelder senere, i Melbourne, kastet noen en påtent kinaputt på scenen. Spenninger ble utløst bak scenen, og den turnerende gitaristen Steve Birch nektet å fortsette turneen, samtidig som Montoya havnet i en opphetet krangel med Alexakis. I intervjuer med VH-1sBehind the Music avslørte bandet at de nesten ble oppløst den kvelden. Bandet bestemte seg for å avlyse de gjenstående konsertene med en avsluttende konsert på gullkysten, der Alexakis ble truffet av en sko (mens publikum sang «Happy Birthday» til ham), og Montoyas akustiske bassgitar ble stjålet. Montoya nektet å være med bandet på den følgende turneen i Storbritannia. Everclear har fram til dags dato ikke returnert til Australia.
Etter turneen i Storbritannia, der de spilte sammen med Marcy Playground og Fastball, lanserte Everclear Afterglows tredje singel, «Father of Mine». Sangen gjorde at albumsalget stormet til værs, og bandet ble en kommersiell suksess.
Afterglow ga bandet deres eneste Grammy-nominasjon fram til dags dato. Senere det året vant bandet Billboards «Modern Rock Band of the Year Award». Selv om Afterglow aldri nådde høyere enn til 33.-plass på Billboards albumliste, nådde det dobbel platinumstatus mot slutten av året.
Etter suksessen med So Much for the Afterglow bestemte Alexakis at han skulle trekke seg bort fra Everclears musikkstil og heller lansere et soloalbum med popinspirerte sanger. Da han ikke ble spesielt fornøyd med dette resultatet heller, bestemte han seg for å kalle inn Montoya og Eklund slik at de kunne gi ut albumet som Everclear. Resultatet ble albumet Songs from an American Movie, Vol. 1: Learning How to Smile i juli 2000. Albumet inneholdt bandets mest suksessfulle singel, «Wonderful», og solgte også til platinaplate.
Everclear proklamerte sitt neste album som en «return to rock». Songs from and American Movie, Vol. 2: Good Time for a Bad Attitude ble lansert bare fire måneder etter Vol. 1 i november 2000. Uheldigvis ble publikum noe forvirret av den tilnærmet like albumtittelen, spesielt siden promoteringsarbeidet for Vol. 1 ikke var ferdigstilt ved lansering av Vol. 2. Vol. 1s andre singel, «AM Radio», ble av enkelte butikker feilaktig merket som den første singelen fra Vol. 2, og for å gjøre forrvirringen total valgte Everclear å støtte Matchbox 20 i månedene etter lanseringen av Vol. 2, en noe merkverdig avgjørelse av et band som forsøkte å promotere sitt hardrockalbum.
Sommeren 2001, etter at salget av begge albumene var omtrent null, bestemte bandet seg for å lisensiere sangen «Rock Star» til filmen ved samme navn. Hellet syntes endelig å snu i Everclears retning da promoteringen til filmen hjalp sangen med å finne et publikum, både på radio og VH-1.
Ett år senere samlet bandet seg igjen for å spille inn sitt sjette album, Slow Motion Daydream, som ble lansert i mars 2003. Både bandet og plateselskapet var spente på lanseringen, og alt så positivt ut fram til Alexakis og Capitol ble uenige om hva som burde være albumets første singel. Capitol var veldig opptatte av at denførste singelen burde være «The New York Times», en noe 9/11-inspirert sang. Alexakis på sin side mente at den første singelen burde være «Volvo-Driving Soccer Mom», som han allerede hadde begynt promoteringen av på egen hånd. Capitol bøyde seg til slutt for Alexakis krav og lanserte sangen og videoen, men uten å legge spesielt stor vekt på promoteringen. «The New York Times» ble lansert kort tid senere som den andre singelen fra albumet, men denne fikk ennå mindre promotering, og albumet endte opp med bare 100 000 solgte kopier.
Mot slutten av turneen som skulle promotere Slow Motion Daydream i august 2003 bestemte Montoya og Eklund seg for at det var på tide å komme seg videre, og forlot bandet for å gjøre andre ting. Den følgende sommeren avsluttet Everclear sitt forhold med Capitol Records. Capitol satte sammen en «Greatest Hits»-samling som skulle vise bandets karriere for plateselskapet, med tittelen Ten Years Gone: The Best of Everclear 1994–2004.
Nye Everclear
Etter en soloturne høsten 2003 bestemte Alexakis seg for å fortsette med Everclear. Han satte sammen et nytt band som debuterte i mars 2004. Den nye sammensetningen besto av bassist Sam Hudson, gitarist Dave French og trommis Eric Bretl. Sommeren 2004 ble også keyboardspiller Josh Crawley med i bandet, og Bretl ble byttet ut med tidligere trommetekniker for Everclear, Brett Snyder. Den nye sammensetningen lanserte sin første innspilling, en cover av Woody Guthries «This Land Is Your Land», samme sommeren. En selvlansert EP med innspillinger opprinnelig gjort for XM satellittradio, titulert Closure, ble gitt ut høsten 2004.
Ikke tilknyttet noe stort plateselskap tilbrakte Alexakis det følgende halvannet året med å sakte samle materiale til en ny lansering av Everclear. Han innrømte at tiden etter bruddet av den opprinnelige sammensetningen fungerte som en vekker for ham, på en tid da han var igjennom sin tredje skilsmisse og gikk personlig konkurs. Det nye bandet er i dag signert hos Eleven Seven Music, og lanserte sitt siste album den 12. september2006, titulert Welcome to the Drama Club. Albumets første singel var «Hater».
