Erkehertugdømmet Østerrike (tysk: Erzherzogtum Österreich) var et viktig riksfyrstedømmer i Det tysk-romerske rike, samt Habsburgmonarkiets kjerne. Med hovedstad i Wien var erkehertugdømmet sentrert i rikets sørøstre periferi.
Erkehertugdømmet utviklet seg fra det bayerske Markgrevskapet Østerrike, som i 1156 ble opphøyet til Hertugdømmet Østerrike jamfør Privilegium Minus utstedt av keiser Frederik Barbarossa. Huset Habsburg inntok den østerrikske trone i Wien i 1282, og i 1453 tok keiser Frederik 3., også hersker over Østerrike, offisielt tittelen «erkehertug».[2] Fra 1400-tallet og utover var alle tysk-romerske keisere, bortsett fra Karl 7., østerrikske erkehertuger, og med ervervelsen av de bøhmiske og ungarske kronlandene i 1526 ble de habsburgske arvelandene sentrum for en europeisk stormakt.
Erkehertugdømmet historie som riksstand endte med oppløsingen av Det tysk-romerske rike i 1806. Det ble erstattet av de neder- og overøsterrikske kronlandene i Det østerrikske keiserrike.
Se også
Referanser
- ^ Heinz-Dieter Heimann, Die Habsburger. Dynastie und Kaiserreiche. 2010. s. 38–45. ISBN 3-406-44754-6
- ^ Bratberg, Terje. (2015, 22. juni). Erkehertug. I Store norske leksikon. Hentet 9. januar 2017 fra https://snl.no/erkehertug.
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
