Erik Peterson
Født		7. juni 1890[1][2] Hamburg[3]
Død		26. okt. 1960[1][2] (70 år) Hamburg[4]
Beskjeftigelse		Historiker, teolog, universitetslærer
Utdannet ved		Faculté de théologie protestante de Strasbourg Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald Humboldt-Universität zu Berlin Georg-August-Universität Göttingen
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Campo Verano[5]
Utmerkelser		Æresdoktor ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Arbeidssted		Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Erik Peterson på Commons

Erik Peterson (født 7. juni 1890 i Hamburg, død 26. oktober 1960 i samme by) var en tysk teolog og historiker.

Han vokste opp i Hamburg-Blankenese og studerte evangelisk teologi i Straßburg, Greifswald, Berlin, Basel og Göttingen. Fra 1920 underviste han i kristelig arkeologi og kirkehistorie ved Universitetet i Göttingen, Fra 1924 til 1929 var han professor i Det nye testamente ved Universitetet i Bonn.

I 1930 konverterte Peterson til katolisismen. Han flyttet til Roma i 1933. Etter noen år uten fast utkomme fikk han en liten lærerpost ved Pontificio Istituto di Archeologia Cristiana (det pavelige instituttet for kristelig arkeologi) i 1937. Først i 1947 fikk han et professorat.

Peterson er kjent blant annet for det kirkehistoriske arbeidet Heis Theos («Én Gud», 1926) og for flere spesialstudier over den eldste kristne tiden. I 1935 utga han studien Der Monotheismus als politisches Problem («Monoteismen som politisk problem»), som var en kritikk av den nazistiske «riksteologien», og som førte til et brudd med Carl Schmitt, en venn fra tiden i Bonn.

• (de) Barbara Nichtweiß: «Peterson, Erik.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 260 f. (digitalisering).