fra Mjøsa og sørover i Norge, finnes over store deler av Europa til det sørlig Skandinavia i nord og Ural-fjellene i øst.
Enghumle (Bombus sylvarum) er en liten humleart som tilhører underslekten Thoracobombus. Den foretrekker blomsterenger og finnes også i nærheten av dyrket mark, på tross av det latinske navnet ("skogshumle"). Den er ofte å finne på planter i erteblomstfamilien.
Kjennetegn
Brystet er på normalformen gulgråhåret med et svart bånd mellom vingefestene. Har et lyst gulaktig bånd forrest på bakkroppen. Resten av bakkroppen er sort med rustrød bakkroppssiss. I ytterkanten av artens utbredelsesområde er det svært ofte den melanistisk formen som dominerer. Da er gjerne hele humla bortsett fra den rustrøde bakkropsformen helt sort. Den sorte varianten kan lett forveksles med gresshumle, steinhumle og tyvhumle. Enghumle kan skilles fra disse tre på de lysegrå hårduskene ved hoftene på midtre beinpar, se bilde lenger ned.
Dronning av enghumle Bombus sylvarum, underside.
Foto: Arnstein Staverløkk
Enghumla skiller seg fra de andre norske humlene på lyden når den flyr. Summinga til enghumla er mye høyere enn hos de andre norske artene, noe som er særlig lett å høre på arbeiderne. Med litt trening er det lett å plukke ut en skoghumle fra de andre humleartene på lyden.
Størrelse
Foto: James K. Lindsey
Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut.
Dronninger: Lengde 16-18 mm, Vingespenn: 29-32 mm
Arbeidere: Lengde 10-15 mm, Vingespenn: 21-27 mm
Hanner: Lengde 12-14 mm, Vingespenn: 23-26 mm
Bolet
Bolet til enghumla ligger normalt på bakken i et musebol, men er også blitt funnet nede i museganger, og en sjelden gang i et meisereir i en fuglekasse. Skoghumla er en pocket-maker. Se Humler.
Utbredelse
I Norge opptrer enghumle svært ofte i melanistisk form, det vil si i en svart variant. Den finnes fra Mjøsa og sydover langs Sørlandet.[1]
_sylvarum_(Linnaeus,_1761).jpg)
