Eivind Engebretsen (født 17. november1974[1] i Oslo) er en norsk idéhistoriker, vitenskapsteoretiker og helseforsker. Hans forskningsfelt er humanistisk helseforskning, og han forsker på hvordan medisinsk kunnskap inngår i større debatter om blant annet bærekraft[2], pandemier[3] og abort.[4] Han er professor i interdisiplinær helsevitenskap ved Universitetet i Oslo, og siden 2023 dekan for den europeiske universitetsalliansen Circle U..[5] Engebretsen leder Senter for bærekraftig helseutdanning, som er Norges første Senter for fremragende utdanning innen medisin og helsefag.[6]
Bakgrunn
Engebretsen er cand. philol. i idéhistorie (2001) fra Universitetet i Oslo og Dr.art.(2006) fra samme lærested på en avhandling om saksdokumenter i barneverntjenesten.[7] Fra 2007 til 2011 jobbet han som førsteamanuensis i vitenskapsteori ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet).[1] I 2011 ble han ansatt som professor i interdisiplinær helsevitenskap ved Universitetet i Oslo, og fra 2019 til 2022 var han studiedekan med ansvar for postdoktor- og masterprogrammer ved Det medisinske fakultet. I 2017 ble han utnevnt til fellow og gruppeleder ved Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi.[8] I 2020 var Engebretsen med og etablerte Senter for bærekraft i helseutdanning, som er et Senter for fremragende utdanning ved Det medisinske fakultet (UiO).[9] Engebretsen er siden 2020 tilknyttet den europeiske universitetsalliansen Circle U. som professor i global helse. Han er også medlem av alliansens vitenskapsakademi. Fra 2023 er han dekan for Circle U. med faglig ansvar for alliansens studieprogrammer.[5]
Forskningsinteresser
Engebretsens faglige interesseområde er forholdet mellom kunnskap, makt og beslutningsprosesser på helsefeltet.[10] Særlig er han opptatt av hvordan språk, tekst og tolkning innvirker på helse- og sosialfaglig beslutningspraksis og tjenesteutøvelse.[11] Hans forskning på disse områdene har skapt internasjonal debatt.[12][13]
Engebretsen har blant annet rettet oppmerksomheten mot det tiltagende kravet om kunnskapstranslasjon innen medisin og helse.[14] Med utgangspunkt i teorier om translasjonsprosesser hentet fra blant annet humaniora og samfunnsfag har han utforsket og utviklet metoder for hvordan forskningskunnskap innrulleres i politisk og klinisk virksomhet.[15][16]
Sammen med blant andre filosofen og psykoanalytikeren Julia Kristeva har Engebretsen også tatt til orde for en «ny humanistisk medisin» som ikke bare forstår humaniora som et korrektiv til biomedisinen, men som mer grunnleggende bryter ned skillet mellom medisinsk og humanistisk kunnskap.[17]
Engebretsens forskning og publiseringsvirksomhet er preget av grensekryssing og brobygging mellom ulike vitenskapelige disipliner. Han har utgitt omkring 200 vitenskapelige publikasjoner, herunder artikler i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter som the Lancet, the BMJ og Social History.[18] Han har også skrevet og redigert flere bøker, blant annet Annerledeshet. Sårbarhetens språk og politikk (med Julia Kristeva, Gyldendal, 2010), Makt på nye måter (med Kristin Heggen) (Universitetsforlaget, 2012) og Hva sa klienten? Retorikken i barnevernets journaler (Cappelen, 2007). Hans nyeste bok (med Mona Baker), Rethinking Evidence in the Time of Pandemics (Cambridge University Press, 2022)[19] analyserer de offentlige kunnskapskontroversene under Koronapandemien og demonstrerer betydningen av språk og fortelling for effektivt folkehelsearbeid.
