Edvard K Barth var sønn av ingeniøren Thomas Fredrik Weiby Barth (1870-1953) og Hanna Magdalena Kaurin (1872-1954), og bror av geologen Thomas Barth og onkel til sosialantropologen Fredrik Barth.
Da Barth var i sjuårsalderen flyttet familien til Kristiansand der han vokste opp. Han avla examen artium i hjembyen og ble i 1941 cand.real. i zoologi ved Universitetet i Oslo på en hovedfagsoppgave om forplantning og ruging hos en del fuglearter. I 1968 tok han doktorgraden på en avhandling om geografiske draktvariasjoner hos måker.
Under den tyske okkupasjonen var han medlem av etterretningsorganisasjonen XU med ansvar for Møre og Romsdal. I august 1941 reiste han til Romsdal og tok kontakt med Olav Oksvik som formidlet kontakt med pålitelige personer. Barths venn Sven Sømme var rektor ved fiskeriskolen på Gossa (senere flyttet til Otrøya) og Sømme ble leder for XU i fylket. Sømme fikk opplæring i praktisk etterretningsarbeid og fotograf Birkeland i Molde skulle nedfotografere rapporter og kartskisser. Kafeeier Totland på Åndalsnes skulle rapportere om tysk aktivitet der.[4]
I 1944 ble han beordret til Stockholm for å virke ved det stedlige norske militærkontoret Mi II. Her traff han Sonja Louise Skoklefald som var flyktet til Sverige på grunn av illegalt arbeid. De giftet seg etter krigen og bodde i åtte år i den selvbygde hytta «Rondabu» på Nessetsetra ved Atnasjøen i Sollia. En rekke av hans skriftlige arbeider, blant annet bidragene til Norges Dyreliv og de kulturhistoriske aspektene knyttet til fangstanleggene i Rondane, ble til her oppe.
Med et barn i skolealder og et nytt på vei ble frilancetilværelsen på fjellet etterhvert vanskelig, så i 1954 flyttet familien til Oslo der Barth ble forskningsstipendiat ved Norges almenvitenskapelige forskningsråd. I 1956 ble han konservator ved Zoologisk museum (Oslo) på Tøyen, senere førstekonservator med særlig ansvar for fuglesamlingene. Han gikk av med pensjon i 1981, men fortsatte likevel å arbeide ved museet.
Virke
Barth skrev flere bøker om norsk naturvern, bærekraftig forvaltning og naturvern. Hans foto ble brukt i flere av konas utgivelser, som Andrereiret (1948). Videre forestod han norske utgivelser av blant andre Den store prærien, Ørkenen lever, Hvit villmark, Naturens mysterier og Beverdalen (Walt Disney, 1960–63) og Levende natur, flora og fauna i 300 bilder (Franz A. Rødelberger, 1961).
Barths store skriftlige produksjon har hatt en betydelig spennvidde og avslører et ekte engasjement for norsk natur og betydningen av en bærekraftig forvaltning av vår fauna. Som økolog løftet han tidlig en advarende røst, såvel skriftlig som muntlig, mot den kortsiktige rovdriften han mente ble utøvet mot naturen. Ved siden av å være naturvitenskapsmann, var Barth en av Norges første naturfotografer. Han var også formann i Foreningen til Dyrenes Beskyttelse.
Edvard Barth (1968). Geographical variations of mantle colour, body measurements, and egg data in Larus argentatus, L. fuscus, L. canus, and L. marinus. [dr.philos.-avhandling, også særtrykk fra Nytt Magasin for Zoologi]
Edvard K. Barth (1947). Måkeskrik. Grøndahl. [63 sider]
Edvard K. Barth (1971). Rondane. Lutherstiftelsen. [127 sider]
Edvard K. Barth med flere, red. (1971). Norske nasjonalparker. Lutherstiftelsen.
Johan Brun og Edvard K. Barth, red. (1985). Hardangervidda. Lutherstiftelsen. [184 sider]
Edvard Barth (1996). Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane. Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning. [124 sider]
