Diodoros etterfulgte Kritolaos som skolark ved den peritatetiske skolen i Athen rundt år 118 f.Kr., og var fortsatt aktiv i 110 f.Kr. da Lucius Licinius Crassus besøkte Athen i egenskap av skattemester i den romerske provinsen Makedonia.
En av Diodoros' etiske maksimer var at det høyeste gode består av en kombinasjon av dyd og fravær av lidelse, og forsøkte med det å forene stoisisme med epikurisme. Cicero benektet derfor at Diodoros var en genuin peripatetiker.[1]
