I 1848 vedtok den franske nasjonalforsamlingen endringer i forfatningen til den andre republikk. Endringene inkluderte opprettelsen av et presidentembete, hvor det skulle velges en president hvert fjerde år. I desember samme år blir Louis Napoléon Bonaparte, Napoléon Bonapartes nevø, valgt til president. I 1851 gjennomførte han et statskupp, og ble til slutt utropt til keiser Napoleon III i desember 1852.[2]
Napoleon III førte en aggressiv utenrikspolitikk og var involvert i en rekke kriger, blant annet Krimkrigen, den andre italienske frigjøringskrig og intervensjonen i Mexico. Han sendte også ekspedisjoner til Midtøsten og Vietnam, som la grunnlaget for deler av det franske koloniriket.[3]
Under det andre franske keiserdømmet ble det også gjennomført store utbygginger og moderniseringer for å bidra til økonomisk vekst, blant annet investering i jernbanenettet. Paris ble også modernisert på en måte som fortsatt preger byen i dag, ved bygging av gjennomgående boulevarder, store offisielle bygninger og offentlige plasser.[4] Napoleon III var visjonæren bak endringene, og samlet den politiske støtten som trengtes til implementering av de store planene.[5]
Den 2. september 1870 ble Napoleon III tatt til fange av prøyssiske tropper under slaget ved Sedan. Den 4. september proklamerte Léon Gambetta opprettelsen av en nasjonalregjering i Paris, og keiserdømmet ble avskaffet.[2]
Referanser
^Fenby, Jonathan (2015). «Reform and Disaster». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 159. ISBN978-1-4711-2929-2.
^Fenby, Jonathan (2015). «The Opportunistic Empire». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 145. ISBN978-1-4711-2929-2.
^Kirkland, Stephan (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 62. ISBN978-1-250-04268-2.
^Kirkland, Stephane (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 63. ISBN978-1-250-04268-2. «The paternity of the new Paris of the Second Empire is often misattributed to Baron Haussmann. But the reality is unequivocal: The man who defined the vision for Paris and gathered the political means to implement it was none other than the emperor himself.»