Denis Pétau
Født		21. aug. 1583[1][2][3][4] Orléans[1]
Død		11. des. 1652[1][2][3][4] (69 år) Paris[1]
Beskjeftigelse		Historiker, teolog, filosof, professor, bibliotekar, fysiker
Embete		Kardinal (1639–)
Akademisk grad		Master of Arts
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne Lycée Louis-le-Grand
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike[1][5][6]
Denis Pétau på Commons

Dionysius Petavius, egentlig Denis Pétau (født 21. august 1583 i Orléans i Frankrike, død 11. desember 1652 i Paris), var en fransk teolog.

Petavius var prest og jesuitt, og professor i dogmatikk i Paris i årene 1621-44. Hans fremste arbeid, Opus de theologicis dogmatibus (5 bind, 1644-50), gav ham hedersnavnet «dogmehistoriens far».^{[trenger referanse]}

Pétau hadde sin grunnutdannelse i hjembyen Orléans. Han fortsatte ved universitet if Paris, der han tok mastergraden, ikke i latin, men i gresk. Etter dette studerte han teologi ved Sorbonne.

Etter råd fra Nicolas Ysambert søkte og fikk han lærestolen i filosofi i Bourges.^{[trenger referanse]} I Paris ble han venn med Isaac Casaubon, som da var bibliotekar ved det kongelige bibliotek, og der tilbrakte han all sin ledige tid med studier av gamle greske manuskripter.

I Orléans ble han diakonviet og gitt et kannikprebende. I 1603 ble han lektor ved universitetet i Bourges, men fratrådte to år etter for å slutte seg til Jesu selskap (jesuittordenen).^[7]

Etter to år i Bourges vendte han tilbake til Paris, og innledet korrespondanse med Fronton du Duc, som redigerte en utgivelse av Johannes Chrysostomos' verker. I 1605 ble han jesuitt, underviste i retorikk i Reims (1609), La Flèche (1613), og ved Collège de Clermont (1618). I siste periode begynte han å korrespondere med biskopen av Orléans, Gabriel de Laubépine (Albaspinaeus), om oldkirkens første år.

Fra 1622 underviste han i positiv teologi i 22 år og forlot Frankrike bare ved to anledninger: først i 1629 for å undervise i kirkehistorie i Madrid etter invitasjon fra kong Filip IV; annen gang i 1639 for å bli kardinal i Roma der pave Urban VIII etterspurte hans tjenester.

Som 60-åring innstilte han sitt virke som lærer, men fortsatte som bibliotekar (han hadde overtatt etter Fronton du Duc i 1623), og viet resten av sitt liv til sitt storverk Dogmata theologica.

Han døde i Paris.

• De doctrina temporum. 2 Bde. Paris 1627
• Uranologion. Paris 1630
• Tabulae chronologicae regum, dynastiarum, urbium, rerum Virorumque illustrium. Paris 1628

Et utdrag, Rationarium temporum (først Paris 1633), var lenge benyttet som lærebok for særlig jesuittenes skolers historieundervisning.

• Michael Hofmann: Theologie, Dogma und Dogmenentwicklung im theologischen Werk Denis Petau’s. Mit einem biographischen und einem bibliographischen Anhang. Lang, Bern u. a. 1976, ISBN 3-261-01715-5.
• Franz Stanonik: Dionysius Petavius. Ein Beitrag zur Gelehrten-Geschichte des XVII. Jahrhunderts. Graz 1876.
• P. di Rosa: Denis Petau e la cronologia. In: Archivum historicum Societatis Iesu 29. 1960, S. 3–54.
• Andreas Kamp: Vom Paläolithikum zur Postmoderne – Die Genese unseres Epochen-Systems. Bd. I: Von den Anfängen bis zum Ausgang des 17. Jahrhunderts. Amsterdam/Philadelphia 2010, S. 175 ff. u. 218 ff.

• (de) Verk av og om Denis Pétau i Deutsche Digitale Bibliothek