Denis Ivanovitsj Fonvizin

Denis Ivanovitsj Fonvizin
Født3. apr. 1745[1][2]Rediger på Wikidata
Moskva (Det russiske keiserdømmet)[1][2]
Død1. des. 1792[2]Rediger på Wikidata (47 år)
St. Petersburg (Det russiske keiserdømmet, Guvernementet Sankt Petersburg)[2]
BeskjeftigelseLingvist, skribent, dramatiker, lyriker, oversetter Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet keiserlige universitetet i Moskva
FarIvan A. Fonvizin[1]
MorJekaterina Vasiljevna Dmitrijeva-Mamonova
SøskenPavel Fonvizin[3]
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
GravlagtAleksandr Nevskij-klosteret[1]
Lazarevskoje kladbisjtsje
Denis Ivanovitsj Fonvizin på Commons

Denis Ivanovitsj Fonvizin (russisk: Денис Иванович Фонвизин, tysk: Dennis von Wiesen; født 14. april 1745 (3. april g.s.) i Moskva, død 12. desember 1792 (1. desember g.s.) i St. Petersburg) var en russisk forfatter og oversetter.

Fonvisin reformerte med sine verker det russiske litteraturspråk og var banebrytende innen poesi, dramatikk og prosa ved at han stod for en realistisk litterær stil.

Biografi

Fonvizin var av tysk slekt med bakgrunn i Livland. Han var embedsmann i det russiske utenriksministeriet, og var blant annet greve Nikita I. Panins sekretær.[4] Fonvizin innførte den såkalte miljøkomedien i det russiske teater og banet veien for 1800-tallets samfunnskritiske litteratur.[trenger referanse] Han oversatte også blant annet Holbergs Moralske Fabler og Jean de France til russisk.

Mare to komedier av Fonvizin er bevart, men på dem hviler også hans berømmelse.[trenger referanse] «Brigadegeneralen» (1762) var påvirket av Holbergs Jean de France, og gjorde narr av gallomanien i Russland, det vil si datidens særegne russiske form for frankofili. «Landjunkeren» (Недоросль, 1769) var et teknisk mindre velbygd arbeid men likefullt et mesterstykke.[trenger referanse] Her rettes satirens brodd mot sedenes råskap og den krasse selviskheten og samtidens ille oppfostrede landadel.

Han falt senere i unåde hos Katarina II på grunn av noen diskusjonsinnlegg i et tidsskrift, innlegg som var kritiske til henne, og i 1788 ble hans karriere stanset.[trenger referanse]

Sine siste år tilbragte Fonvizin utenlands.[4]

Referanser

  1. ^ a b c d Brockhaus-Efron leksikon[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Q24467720[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1932

Litteratur

  • Barbara Gobrecht: Analyse heutiger Rezeptionsbedingungen europäischer Erfolgskomödien aus dem 18. Jahrhundert. Besonders des Jeu de l'amour et du hasard von Marivaux. Frankfurt am Main u.a.: Lang 1995. (= Europäische Hochschulschriften; Reihe 13, Französische Sprache und Literatur; 203) ISBN 3-631-48519-0
  • Peter Hiller: D. I. Fonvizin und P. A. Plavil'scikov. Ein Kapitel aus der russischen Theatergeschichte im 18. Jahrhundert. München: Sagner 1985. (= Slavistische Beiträge; 189) ISBN 3-87690-324-6
  • Marvin Kantor: Dramatic works of D. I. Fonvizin. Bern u.a.: Lang 1974. ISBN 3-261-01425-3
  • Charles A. Moser: Denis Fonvizin. Boston: Twayne Publishers 1979. (= Twayne's world authors series; 560; Russia) ISBN 0-8057-6402-X
  • Reuel K. Wilson: The literary travelogue. A comparative study with special relevance to Russian literature from Fonvizin to Pushkin. The Hague: Nijhoff 1973
  • Erhard Hexelschneider: Europa und Rußland in zeitgenössischen Reiseberichten von Fonwisin bis A. Turgenjew in: Russland & Europa. Historische und kulturelle Aspekte eines Jahrhundertproblems Rosa Luxemburg-Verein, Leipzig 1995 ISBN 3-929994-44-5 S. 49 - 64