Den polske bispekonferanses sekreteriats bygning i Warszawa (2015)
Den polske bispekonferanse (polsk: Konferencja Episkopatu Polski, forkortet KEP) er det sentrale samarbeidsorgan for biskopene i den katolske kirke i Polen.
Forhistorie, fremvekst
De polske biskoper har en lang tradisjon for samarbeid, som har eksistert siden begynnelsen av polsk kirkehistorie, spesielt synlig etter 1418, da den polske bispekonferansen oppsto rundt erkebiskopene av Gniezno, den polske kirkes primas. I andre halvdel av 1700-tallet begynte biskopene av de latinske, bysantinske og armenske riter å holde konferanser på polsk territorium for å utveksle erfaringer og oppfatninger og for å koordinere pastoralt arbeid.
I 1917 innkalte metropolitanerkebiskopen av Warszawa, erkebiskop Aleksander Kakowski, den første, ennå ikke offisielle, forsamling av biskoper fra de tre okkuperte deler av Polen. Den første generalforsamlingen fant sted kort tid etter reetableringen av Polen – i desember 1918 – under ledelse av den apostoliske visitator erkebiskop Achille Ratti (den senere pave Pius XI. Over tid tok strukturen til den polske bispekonferansen form, som fikk institusjonell og juridisk myndighet først etter Det andre Vatikankonsil (1965).
Den polske bispekonferanse henter sitt grunnlag i Det annet vatikankonsils dekret Christus Dominus (Art. 38[1]) som ble videre normert i Kirkeloven av 1983 (cc. 447–459 CIC[2]).
Presidenter
(Frem til 1994 var det øverske lederverv ex officio tilliggende den polske kirkes primas)
