Andelen av katolikker i befolkningen er høyest i delstatene Goa (36 %), Meghalaya (25 %) og Kerala (24 %, derav halvparten med orientalske riter). Årsakene er ulike: Kerala har fra det 1. århundre av hatt en betydelig såkalt tomaskristen minoritet; Goa var i århundrer hovedsetet for den katolske kolonimakten Portugal; i Meghalayas tilfelle har den katolske misjonen hatt stor suksess.
Indias primas er erkebiskopen av Goa og Daman. Erkebiskopen av Goa, som var Indias første erkebispesete, har innehatt primastittelen siden 1572. Siden 1886 bærer han i tillegg ærestittelen patriark av Østindia.
Den katolske misjonen i India begynte med Portugalskolonisering av subkontinentet tidlig på 1500-tallet. Området ble i 1514 lagt under Funchal bispedømme, men allerede i 1522 ble Goa bispedømme opprettet som det første bispesetet på indisk jord. Goa bispedømme (og senere Goas kirkeprovins) omfattet ikke bare India, men alle nyoppdagede områder mellom Kapp det gode håp i vest og Stillehavet i øst. Goa ble i 1558 opphøyet til erkebispedømme, og det ble etter hvert skilt ut flere bispedømmer, som forble suffraganer under Goa.
Selv om den katolske kirke hadde kommet til India med de portugisiske kolonialistene på 1500-tallet, hadde kristendommen slått rot spesielt langs Malabarkysten vel tusen år tidligere. De portugisiske misjonærene traff derfor til sin overraskelse på de såkalte tomaskristne samfunnene i dagens Kerala, som fulgte en kaldeisk ritus. Misjonærene så det som sin oppgave å omvende de tomaskristne til den latinske ritus. Derfor ble Indias andre bispesete lagt til Cochin ved Malabarkysten (1558). 1599 ble Angamaly erkebispedømme opprettet, som utelukkende var ansvarlig for områdets tomaskristne. De katolske erkebiskopenes manglende vilje til å anerkjenne de tomaskristnes liturgiske særtrekk førte i 1653 til et brudd med den katolske kirke. Etter at paven i 1659 sendte en apostolisk vikar og de tomaskristne ble forsikret om å kunne følge sin kaldeiske ritus, inngikk en stor del av dem i 1662 en union med den katolske kirke, noe som ga opphav til den syro-malabariske kirke. (Resten av de tomaskristne dannet i 1665den syrisk-ortodokse kirke av Malankara.)
De portugisisk-styrte kirkelige strukturene i India inngikk i det portugisiske patronatssystemet, der Portugals konge f.eks. stod fri til å innsette biskoper. Med Portugals synkende innflytelse som sjømakt ble også den portugisiske misjonen i koloniene svekket. Paven opprettet derfor etter hvert flere apostoliske vikariater i India, dvs. jurisdiksjoner som var direkte underlagt Den hellige stol (immediat). Noen steder oppstod territorielle konflikter mellom Goas jurisdiksjon og de apostoliske vikarene. Konfliktene eskalerte i sammenheng med Bombay bispedømme på slutten av 1700-tallet.
Etter flere tiår med uenighet reagerte pave Gregor XVI i 1838 ved å innskrenke portugisernes innflytelse. På dette tidspunktet fantes det i India fire (erke)bispedømmer underlagt det portugisiske patronatssystemet (Goa, Angamalay/Cranganore; Cochin, Meliapor) og seks vikariater samt én misjon direkte underlagt paven (Bengal, Bombay, Madras, Pondicherry, Tibet-Hindustan, Verapoly; Madura og Koromandelkysten). Paven opphevet den 24. april Goas suffraganer og slo deres territorier til de nærmeste vikariatene. Goa selv fikk omfanget sitt begrenset til de faktiske portugisiske besittelsene.
Etter langvarige forhandlinger kom partene i 1886 til enighet, og den 1. september opprettet pave Leo XIII et katolsk hierarki i India, bestående av sju kirkeprovinser. Flere av Goas tidligere suffraganer ble derved gjenopprettet, mens vikariatene ble opphøyet til (erke)bispedømmer utenfor det portugisiske patronatssystemet. Strukturen var dermed (inkluderte tre mindre justeringer i 1887):
Gjennom oppdelingen av de eksisterende bispedømmene og opprettelsen av nye bispeseter økte antallet etter hvert til dagens 164. De syro-malabariske vikariatene ble i 1923 opphøyet til (erke)eparkier i en egen kirkeprovins (Ernakulam). De første syro-malankariske eparkiene ble opprettet i 1932, to år etter at to biskoper fra den indisk-ortodokse kirke hadde inngått en union med paven.
