Den albansk–venetianske krig
Den albansk–venetianske krig i årene 1447 til 1448 var en krig mellom venetianske og osmanske styrker mot en samlet albansk stryke innenfor Lezhaligaen under kommando av Skanderbeg. Bakgrunnen var en strid mellom det albanske Dukagjinis fyrstedømme og Venezia om kontrollen over festningen Dagnum.[1][2] Da Venezia nektet å tilbakelevere festningen til albanerne, gikk Skanderbeg til krig mot Venezia.[1][2] Skanderbeg rykket fram langs kysten og inntok en rekke byer i Det venetianske Albania, blant dem Durrës og tvang slik Venezia å måtte sende tilbake to galeier på vei til Kreta for å styrke garnisonen.[3] Som et svar på dette, sendte Venezia en styrke for å komme den beleirede festningen i Dagnum til unnsetning. Samtidig oppfordret de Det osmanske rike å sende en ekspedisjonsstyrke inn i Albania. Disse gikk mot festningen Rozafa[4][2] Imidlertid slo de albanske styrkene både de venetianske og de osmanske styrkene. De venetianske strykene ble slått 23. juli 1448 ved byportene til Shkodër, og de osmanske styrkene ble slått tre uker senere, 14. august i slaget ved Oranik. Venezia konsentrerte seg deretter å beskytte Det venetianske Albania med de få strykene de hadde intakt i området, og tegnet en fredsavtale med Lezhaligaen, mens krigen mellom Lezhaligaen og Det osmanske rike fortsatte. Etter denne krigen utfordret ikke Venezia lenger Skanderbeg eller ligaen, og dette gjorde Skanderbeg i stand til å konsentrere seg om krigen mot osmanene. Referanser
Information related to Den albansk–venetianske krig |