Bonifatius var en av lederne for Det fjerde korstog (1202–1204) og han var aktuell for å bli valgt til keiser i Det latinske riket som ble opprettet av korsfarerne etter erobringen av Konstantinopel. De innflytelsesrike venetianerne under ledelse av dogeEnrico Dandolo gikk imidlertid inn for at Balduin I, greve av Flandern, skulle bli keiser, og Bonifatius vendte seg derfor mot Østromerrikets nest største by, Thessaloniki, og erobret byen. Han erobret byen og erklærte Thessaloniki som et eget kongerike.
Opprøret i Kongeriket Thessaloniki
Bonifatius’ styre varte mindre enn to år. Den 4. september 1207 ble han angrepet og drept av tsar Kaloyan av Bulgaria. Kaloyan var for øvrig den samme som to år tidligere hadde tatt keiser Balduin I til fange og drept ham. Kongetronen i Thessaloniki ble overtatt av den mindreårige Demetrius (to år gammel) med sin mor, Margaret av Ungarn, som regent.[5] Den reelle makten havnet hos forskjellige adelsmenn av lombardisk opphav. Grev Oberto II av Biandrate (i Piemonte) var den ledende blant disse, og han begynte ganske snart å konspirere med den keiserlige stallmester Amadeo Buffa om å få erstattet Demetrius med hans halvbror Vilhelm VI av Montferrat som nå var marki i Montferrat etter sin far. De var også i åpenlys opposisjon til keiseren, Henrik av Flandern som hadde overtatt etter Balduin I. Henrik angrep Thessaloniki militært i 1209 og tvang lombardierne til underkastelse. Regenten Oberto II ble erstattet av Henriks bror Eustace av Flandern. Demetrius ble kronet til konge 6. januar 1209, og dette ble godkjent av pave Innocens III.
Grev Oberto IIs styrker utgjorde stadig en trussel mot den unge kongen. Oberto hadde etablert seg i fortene i Sérres og Kavala. Henrik av Flandern klarte å erobre Sérres, men ikke Kavala. I et forsøk på å gjenforene riket innkalte keiseren til et parlament i Ravennika i 1209, men mange av aristokratene unnlot å komme. Etter nye militære framstøt klarte han å tvinge Oberto og de andre lombardiske lederne til å underkaste seg. Keiseren slo også tilbake et angrep fra Despotatet Epirus i 1210.
Henrik av Flandern døde i 1216 og ble etterfulgt av sin svoger Peter II av Courtenay. Peter, som oppholdt seg i Italia, rakk imidlertid aldri å komme til sitt latinske rike. Han ble tatt til fange og drept av styrker fra Despotatet Epirus på sin reise østover. De lombardiske lederne utnyttet situasjonen da latinerne var uten reell keiserlig ledelse og utnevnte Demetrius’ eldre bror, marki Vilhelm VI av Montferrat, til konge. Demetrius’ mor (også benevnt som regent) flyktet til sin familie i Ungarn, mens Demetrius selv åpenbart ble værende som konge i Thessaloniki mens broren Vilhelm fortsatt befant seg i Lombardia.
Teodoros Komnenos Dukas, den taktisk dyktige herskeren i Despotatet Epirus, utnyttet splittelsen blant latinerne og lombardierne til gradvis å erobre områder fra Thessaloniki. Vilhelm nølte med å utfordre Demetrius’ kongemakt, men under trusselen fra Epirus utrustet han i 1222 et nytt korstog som skulle sikre Thessaloniki. Før de kom av gårde erobret Teodoros hovedstaden Thessaloniki i desember 1224, og Demetrius måtte flykte til sin bror Vilhelm i Italia hvor han sluttet seg til brorens korstog. Kongeriket Thessaloniki ble dermed innlemmet i Despotatet Epirus og opphørte reelt sett å eksistere som egen stat, selv om det i ett hundreår ble utnevnt titulære konger av kongeriket.
