Doge (flertall dogi eller doges) var den venetianske tittelen til statsoverhodene i en rekke italienske republikker i middelalderen og renessansen, hvorav de mest kjent er republikkene Venezia, Amalfi og Genova. Det var doger i Venezia fra 697 til 1797. Genova tok etter venetiansk modell tittelen i bruk fra 1339 og fram til 1805. Både i Venezia og Genova var det Napoleonskrigene som førte til avvikling av republikkene og dermed også posisjonen som doge.

Tittelen ble avledet av det latinske Dux («leder») som i Den romerske republikk betegnet den øverste militære leder i en grenseprovins. Betegnelsen dux er opphavet til franske duc, engelske duke,^[1] som tilsvarer norske hertug (som har annen etymologi),^[2] og til den venetianske doge.^[3] Hustruen til en doge ble tiltalt som en dogaressa.^[4]

Tittelen doge ble benyttet for den valgte overhodet av staten i en rekke italienske «kronede republikker». De to beste kjente av disse republikkene var Venezia og Genova,^[5] som var rivaler med hverandre og andre regionale stormakter ved å bygge deres historiske bystater til maritime, kommersielle og territoriale mini-riker. Andre italienske republikker som hadde doger var Amalfi og den lille byen Senarica i regionen Abruzzo i sentrale Italia.^[6]

I flere av skriftene til Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen, foreslo han at en framtidig jødisk stat skulle benytte tittelen «doge» for dens statsoverhode, men dette forslaget ble ikke benyttet av den faktiske staten Israel.^[7]

Venezia var under eksarkatet Ravenna da dogetittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto som ble valgt i 697. Det er åpent hvorvidt de to første dogene i rekken faktisk eksisterte, eller om de kvalifiserer til tittelen og er ekte bysbarn. Begge er i det minste portrettert i Sala del Maggior Consiglio i doge-palasset (Ital. Palazzo Ducale).

Dogen ble valgt for livstid blant de rikeste og mektigste familiene, men ble aldri en arvelig tittel. Slik framsto disse republikkene som valgmonarkier. Frem til 1032 hadde dogen nesten absolutt makt over administrasjon, militære og kirke. Deretter ble makten sterkt begrenset.

I Genova ble dogen etter 1528 valgt for to år.

• Norwich, John Julius (1989): A History of Venice. London: Penguin Books, ny utg. 2003. ISBN 0-14-101383-4.