PROFILPELAJAR.COM

Dead Can Dance
Opphav	Melbourne, Australia (1981)
	Musikalsk karriere
Sjanger	Ethereal wave; Dream pop; Worldbeat; Darkwave; New age/Ethnic Fusion
Aktive år	1981–1998; 2005–
Plateselskap	4AD (world); 4AD/Warner Bros. Records (US)
Nettsted	Official Website
IMDb	IMDb
	Medlemmer
	Lisa Gerrard, Brendan Perry
	Tidligere band
	Brendan Perry; Lisa Gerrard
	Dead Can Dance på Commons

Dead Can Dance er et band som består av Lisa Gerrard (kontraaltstemme) og Brendan Perry (barytonstemme) som ble dannet i Melbourne, Australia, i 1981 og var opprinnelig basert der. Bandet ble oppløst i 1998, men midlertidig gjenforent for en turne i 2005. I 2011/2012 la de ut på en ny turne, og ga ut sitt åttende studioalbum Anastasis. Dead Can Dances musikk er en «egen stil, der ikke har meget med rockmusik at gøre, men snarere er en sær form for klassisk inspireret musik med mantra-lignende musikalske forløb, der minder om middelalderens sjælemesser», ifølge Politikens Rock-leksikon.

Historie

Oppstart

Dead Can Dance begynte etter at det relativt suksessfulle punk-bandet Marching Girls flyttet fra New Zealand til Melbourne og vokalisten, Brendan Perry, og Simon Monroe trakk seg. De to dannet Dead Can Dance med bassisten Paul Erikson og til slutt Lisa Gerrard.^[1] Ikke lenge etter at bandet ble dannet flyttet Perry og Gerrard til London der de etter et års tid fikk kontrakt med det alternative plateselskapet 4AD. Dead Can Dance ble, sammen med Cocteau Twins, plateselskapets flaggskip de første årene.

Dead Can Dance ga ut sitt første album i 1984. Det hadde ingen egentlig tittel, men ettersom bandnavnet sto (riktignok med greske bokstaver) på forsiden, regnes albumet som selvtitulert. Dead Can Dance er det nærmeste bandet har vært i henhold til moderne vestlig musikk. Albumet har noen likhetstrekk med Cocteau Twins og med noe av de mer alternative goth-bandene. Imidlertid var allerede der antydningene til hva som ville komme til stede, og de ble enda klarere på EP-en In the garden of arcane delights, som nå stort sett er å finne på debutplaten som de fire siste sporene.

Årene 1986-1992

På Spleen and Ideal fortsatte Dead Can Dance i den retningen de hadde begynt tidligere, i en slags nyklassisk og drømmeaktig stil. Både tekst og musikk er inspirert av Thomas de Quincey og Charles Baudelaire. Disse dystre forbildene (tittelen på albumet er sannsynligvis lånt fra Baudelaires prosadiktsamling, om enn Perry refererer til ubestemmelig «symbolistisk bevegelse»^[2]) forsterket de dunkle undertonene til Dead Can Dance, men samtidig var musikken langt mer avansert enn goth, og arrangementene minner mer om klassisk enn rock.^[3]

Albumet Within the Realm of a Dying Sun skapte et skille, ikke bare med annen musikk, men også mellom de to medlemmene, som har fire sanger hver.^[4] Perry dominerer første del med sanger med tekst, som oftest en flørt med Baudelaire (første spor, «Anywhere out of the world» er direkte sitat fra et av Baudelaires prosadikt), med unntak av spor 2, «Windfall» som er en instrumental. Gerrards del er dominert av hennes glossolalia, det vil si en måte å synge på som ikke betyr noe, ikke ulikt tungetale, men der hovedfunksjonen, i hvert fall for Gerrards del, er å bruke stemmen som et instrument i stedet for som en formidler av en tekst. Gerrards del er inspirert både av klassisk og av gresk og arabisk musikk, især på respektive «Summoning of the Muse» og «Cantara». Ifølge Perry selv, valgte de begge å studere klassisk musikk og musikkteori, og særlig barokk musikk foran dette albumet.^[5]

Gerrards glossolalia nådde et høydepunkt på deres neste plate, The Serpent's Egg. Særlig er «The Host of Seraphim» og «Orbis de Ignis», de to første sangene på platen, gode eksempler. Perrys «Severance» og «Ulysses» er også blant hans musikalske høydepunkt.^[6] På dette albumet er skillet mindre markant enn på forrige album, og musikken er her i ferd med å forlate også den nyklassiske stilen og skape et helt eget sound. På Aion blir imidlertid Dead Can Dance mer inspirert av europeisk middelalder.^[7] Albumets forside er hentet fra Hieronymus Boschs «Lystens hage», og sangene er enten inspirert fra eller faktisk direkte framføringer av musikk fra 1300-1500-tallet. Også her fungerte samarbeidet mellom de to godt, i hvert fall musikalsk. Særlig ble «Saltarello», en italiensk dans fra 1300-tallet, veldig populær.

Årene 1991-2012

Deres første «greatest hits», A Passage in Time (tittelen er hentet fra et spor på deres første album), ble utgitt allerede året etter, men den var i hovedsak beregnet på det amerikanske markedet, ettersom 4AD på dette tidspunktet manglet en amerikansk distributør.

Etter samlealbumet kom Into the Labyrinth i 1993. Enda det var flere sanger med tekst, som blant andre «The Ubiquitous Mr. Lovegrove» og «The Carnival is over», var albumet mer etnisk enn klassisk preget. Brendan Perry beskriver det selv slik: «Some of the songs on Into The Labyrinth are without words, perhaps some are beyond them. Some are deceptively straight forward, heaving pop ballads, and some are disconcertingly unpinned instrumentals. Some brook no explanation, while some allow a little».^[8]

I 1994 ga Dead Can Dance ut det første konsertalbumet, Toward the Within, med to sanger fra forrige album og to fra tidligere album. Samtidig ga bandet, som sjelden ga intervjuer, ut en video med et konsertopptak blandet med intervjuer med de to medlemmene. Året etter ga Lisa Gerrard ut sitt første soloalbum, The Mirror Pool, med to sanger fra Toward the Within. I 1996 kom også Dead Can Dances siste album, Spiritchaser, som fortsatte den etniske trenden fra Into the Labyrinth, blant annet med indiske innslag, ikke ulikt George Harrisons «Within you Without you».^[9]

Offisielt ble bandet oppløst i 1998, men Gerrard og Perry turnerte sammen som Dead Can Dance i 2005. Flere av konsertene ble innspilt og utgitt av selskapet The Show. I 2011/2012 la de igjen ut på turne, og ga ut sitt åttende studioalbum Anastasis. I 2018 kom albumet Dionysus, som er inspirert av Dionysos-kulten i Antikkens Hellas.

Dead Can Dance i film og TV

En av de to sangene Gerrard framførte både på Toward the Within og på soloalbumet sitt, Sanvean, dukker opp i første episode i femte sesong i Presidenten, der presidentfamilien deltar i en privat gudstjeneste etter at Zoey, den yngste datteren, blir kidnappet.

I filmen Unfaithful, med Diane Lane, dukker to sanger fra Spiritchaser opp samtidig, den vuggeviseaktige «Devorzhum» og den trommedominerte «Dedicacé' Outò».

Spesielt er «The Host of Seraphim» mye brukt. Den dukker opp både i filmen Ripley's Game, i en filmatisering av Stephen Kings The Mist, i en trailer til Terminator 2: Rise of the Machines og i den bemerkelsesverdige dokumentaren Baraka. Den sistnevnte, der sangen blir spilt mens man ser ekstrem fattigdom og østasiatiske oversminkede småjenter danse, ble brukt som musikkvideo da sampleplaten DCD 1981-98 kom ut. Den samme filmen har også sangen «Yulunga (Spirit Dance)» fra Into the Labyrinth, som spilles som bakgrunnsmusikk mens bilder av konsentrasjonseleire og torturkamre vises.

Diskografi

Dead Can Dance (1984)
In the Garden of Arcane Delights (1984 – EP)
Spleen and Ideal (1985)
Within the Realm of a Dying Sun (1987)
The Serpent's Egg (1988)
Aion (1990)
Into the Labyrinth (1993)
Toward the Within (1994)
Spiritchaser (1996)
Anastasis (2012)
Dionysus (2018)

Utgivelsene fra 1984–1996 ble gitt ut på nytt med forbedret lydkvalitet i SACD-format i 2008.

Samlealbum

A Passage in Time (1991)
Dead Can Dance (1981–1998) (2001) (en «best of» inkludert spor fra A Passage in time og uutgitt materiale)
Wake The Best of Dead Can Dance (2003)
Memento – The Very Best of Dead Can Dance (2005)

Referanser

Kilder

Jan Sneum, Politikens Rockleksikon: udenlandsk rock gennem 45 år, Politikens forlag A/S, 1995, ISBN 87-567-5559-7
Dead Can Dance Within [1]
All Music Guide [2]
4AD [3]