De fortapte spillemenn (dansk: De fortabte spillemænd, færøysk: Glataðu spælimenninir) er en roman av den færøyske forfatteren William Heinesen (1900–1991), først utgitt på dansk i 1950. Romanen regnes som Heinesens mest populære bok, og som et av hans hovedverk. Den ble oversatt til norsk av Inger Hagerup i 1957.

Handlingen er lagt til Tórshavn i en tid som kan tilsvare forfatterens barndom, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Romanen er komponert som et musikkverk, med fire satser, og satsene er bygget rundt de tre brødrenes bryllup. Til hvert bryllup hører også et dødsfall eller en ulykke.

Boken og har blitt beskrevet som «På samme tid dypt komisk og tragisk, satirisk og lett sentimental. Den forener idyllen og farsen, den er en pikaresk roman og en småbyskildring, et kunstnerepos og en kriminalroman».^[1] Den er også skildret som et tidlig, nordisk eksempel på magisk realisme - og stammer fra en periode i forfatterskapet da Heinesen dreide fra 1930-årenes sosialrealistiske romaner til en enda mer fabulerende form i senere bøker. Fortellerstemmen holder et varmt, distansert ironisk modus, og «fordi han aldri slipper hverdagene av syne, overbeviser denne romanen oss om kunstens forløsende kraft, enda den jo faktisk skildrer det godes og det skjønnes kranke skjebne i en virkelighet behersket av småborgerlig kjøpmannsfornuft [og] småskåren moralisme»^[1].