Noen ganger brukes betegnelsen DPI synonymt med ppi, selv om ppi (pixels per inch) strengt tatt viser til lyspunkter på en skjerm og dpi (dots per inch) til rasterpunkter (flekker, prikker) på trykk.
Nærbilde av punktene produsert av en blekkstråleskriver ved en lavkvalitetsutskrift. Området bildet dekker er i virkeligheten 0,6 cm. Enkeltdråper av farget blekk er synlige. Utskriften her er ved rundt 150 DPI.
Som regel produserer skrivere med høyere DPI klarere og mer detaljerte utskrifter. DPI avgjøres av flere faktorer, blant annet hva slags metode blekk blir lagt på, kvaliteten på komponentene i skriveren, og kvaliteten på blekket og papiret som blir brukt. En punktmatriseskriver, for eksempel, legger på blekket ved hjelp av bittesmå stålpinner som slår på et blekkbånd, og har en relativt lav oppløsning, ofte mellom 60 og 90 DPI. En blekkstråleskriver spruter blekk gjennom bittesmå dyser, og kan vanligvis klare 1200 DPI, men dyrere utgaver kan klare 9600 DPI. En laserskriver legger på toner gjennom en kontrollert elektrostatiskladning, og klarer typisk mellom 600 og 1200 DPI.
DPI-tallet til en skriver trenger ofte å være betraktelig høyere enn en skjerms PPI (fra engelsk pixels per inch, «piksler per tomme») for å produsere utskrifter med tilsvarende kvalitet. Dette skyldes det begrensede utvalget av farger en skriver har tilgang på: de fleste fargeskrivere bruker bare fire blekkfarger, mens en skjerm ofte kan produsere flere millioner farger. Hvert punkt på en utskrift kan være en av fire farger, mens hver piksel på en skjerm kan være en av flere millioner farger. Skrivere må produsere flere farger gjennom en halvtoneprosess eller gjennom dithering.
Utskriftsprosessen kan kreve et område fra fire til seks punkter på hver side for å kunne gjengi en enkelt piksels farge på en troverdig måte. Et bilde som er 100 piksler bredt, kan trenge å være fra 400 til 600 punkter bredt på utskriften. Om et 100 × 100 piksler bredt område skal skrives ut innenfor et kvadrat på en tomme, må skriveren klare mellom 400 og 600 DPI for å gjengi bildet nøyaktig.
Det er flere som ønsker å forlate DPI som enhet, og vil heller måle punktstørrelsen i mikrometer (µm). Enhetsskiftet er hindret av store skriverprodusenter i USA, et av de få gjenværende landene som ikke benytter det metriske systemet utelukkende. En utskrift på 72 dpi tilsvarer f.eks en punktstørrelse på 350 µm, 96 dpi tilsvarer 265 µm, 160 dpi tilsvarer 160 µm, 300 dpi tilsvarer 85 µm og 4000 dpi tilsvarer 6,4 µm. Om vi går den andre veien: 1 µm tilsvarer 25400 dpi, 30 µm tilsvarer 850 dpi og 200 µm tilsvarer 127 dpi. Legg merke til at 25400 = 1 dpi·µm, så om vi dividerer 25400 med en måling i en av disse to enhetene, får vi målingen i den andre enheten.
Noen har også foreslått dpcm (fra engelsk dots per centimetre, «punkter per centimeter»).
Et bilde med en punktoppløsning på 10 × 10-piksler på en bildeskjerm kan kreve mer enn 10 × 10 punkter på en utskrift for å gjengi skjermbildet presist, på grunn av begrensninger i tilgjengelige blekkfarger i skriveren. De engelske fagbetegnelsene ppi (pixels per inch) og dpi (dots per inch) henviser til henholdsvis skjermpunkter og rasterpunkter (flekker, prikker) på trykk.
Misbruk av DPI-tallet
DPI-tallet blir ofte misbrukt, men er delvis skyldig med sin likhet med andre måleenheter for grafisk oppløsning. F.eks er det vanlig å oppgi en scanners sampling-oppløsning med DPI som enhet, selv om et mer presist mål hadde vært sampler per tomme. Antall piksler på en skjerm blir av og til også spesifisert som DPI. Bruk av DPI i disse tilfellene blir av mange sett på som unøyaktig og misvisende, selv om meningen nok er å få sammenheng.
Et annet misbruk stammer fra en ufullstendig forståelse om hva DPI-tallet betyr. For at en tommebasert måling skal gi mening, må et antall tommer ligge til grunn. Et digitalt bilde fra en skanner eller et digitalt kamera har ingen fast DPI-oppløsning, før bildet skal skrives ut (og selv da ville en måling av piksler per tomme vært mer presis). For eksempel kan et bilde på 1000 × 1000 piksler skrives ut på 4 × 4 tommer og 250 piksler per tomme, eller på 10 × 10 tommer og 100 piksler per tomme. Digitale bilder inneholder et bestemt antall piksler, størrelsen de skrives ut med er relativt vilkårlig.
Når noen spør etter et «bilde på 300 DPI», forventer de muligens et bilde med 300 punkter per utskrevne tomme, men med mindre størrelsen på det som blir skrevet ut er kjent på forhånd, gir ikke den målinga noe mening. En mer fullstendig spesifisering ville tatt med den ønskede utskriftsstørrelsen i tillegg til antallet ønskede piksler per tomme. En enda mer komplett spesifisering ville også tatt med skriverens DPI-kapasitet. Om ikke skriveren klarer å gjengi 100 piksler per tomme på en troverdig måte, er det ingen grunn til å bruke et høyere oppløselig bilde.
