Conferenza Episcopale Italiana

Den italienske katolske kirkes metropolitanprovinser, og bispedømmet Roma medregnet suburbikare bispeseter, og eksempte abeddier/bispedømmer.

Den italienske biskopskonferanse (italiensk: Conferenza Episcopale Italiana, CEI) er den offisielle forsamling for alle biskoper tilknyttet italienske bispedømmer. Den italienske bispekonferanse representerer alle regionale bispekonferanser og har hovedkvarter i Roma. Det er medlem av Council of European Bishops' Conferences (CCEE) og sender en representant til Commission of Bishops' Conferences of the European Community (COMECE).

Beskrivelse

I henhold til det ledende prinsipp om at enhver rettelig utvalgt biskop er en av postlenes etterfølgere i dine bispedømmer, og oppfyller sitt embede som kollegium under ledelse av den romerske pave. Bispekonferansen er underlagt bestemmelsene fastsatt i Codex Iuris Canonici (CIC).

Historie

Tanken om en italiensk bispekonferanse oppsto først i 1946. Men kardinal Ernesto Ruffini, erkebiskop av Palermo, kunne først bevege pave Pius XII obrt tid, og det var først i 1951 at han tillot opprettelsen av en bispekonferanse for Italia.[1] Dette banet vei for et første møte i januar 1952 i Firenze.[2] Siden har det vært jevnlige møter. En første formelle regulering ble vedtatt i 1954.[3]

I utgangspunktet omfattet imidlertid ikke konferansen alle Italias biskoper – i motsetning til senere – men kun presidentene for de regionale bispekonferanset. Disse regionale bispekonferanser var allerede blitt godkjent av Den hellige stol i 1889 gjennom instruksjonen Alcuni Arcivescovi.[4]

Under Det andre Vatikankonsil fant i 1962 den første generalforsamling for alle italienske biskoper sted. I 1964 ble den italienske bispekonferansen institusjonalisert i sin nåværende form.[5] I følge statuttene som ble fornyet i 1965; og alle biskoper i Italia tilhører den.

Bispekongeransens presidenter

Kardinal Zuppi

Anneredes enn i så godt som all andre bispekonferanser blir dens president ikke valgt av biskopene, men siden 1959 utpekt av paven, som i tillegg til å være biskop av Roma også er primas for Italia. Også bispekonferansens generalsekretærer utnevnes av paven.[3]

Generalsekretærer

Referanser

  1. ^ Raimondo Spiazzi: Il Cardinale Giuseppe Siri, arcivescovo di Genova dal 1946 al 1987. La vita, l'insegnamento, l'eredità spirituale, le memorie. Edizioni Studio Domenicano, Bologna 1990. ISBN 88-7094-018-7. s. 51.
  2. ^ Paolo Gheda: I sessant’anni della Conferenza Episcopale Italiana. I: La Stampa, 23. januar 2012.
  3. ^ a b Gianni Cardinale: Die italienische Bischofskonferenz und ihre Präsidenten, I: 30 Tage, Heft Februar 2007.
  4. ^ Isabella Bolgiani: La chiesa cattolica in Italia. Normativa pattizia. Giuffrè Editore, Mailand 2009. ISBN 88-14-14599-7. s. 42.
  5. ^ Andrea Riccardi: I cinquant'anni della Conferenza Episcopale Italiana. Alle origini di una storia. Foredrag for Den italienske bispekongeranse 20. mai 2002, i: L'Osservatore romano, 29. juni 2002.
  6. ^ «Rinunce e Nomine, 30.12.2013» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 30. desember 2013. 
  7. ^ «Rinunce e Nomine, 01.10.2018» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 1. oktober 2018. 
  8. ^ a b «Rinunce e nomine (continuazione), 05.07.2022» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 5. juli 2022.