Teaterformen commedia dell'arte var improvisert i den forstand at skuespillerne ikke forholdt seg til et ferdig manuskript. Isteden bygde teatergruppene forestillinga rundt kortfattede handlingsreferat, såkalte scenarier, og innlærte standardroller eller typer.[1]:166 Karakterene hadde overtydelige personlighetstrekk og fungerte som arketyper og karikaturer på ulike samfunnsskikkelser og -roller, og skuespillerne brukte halvmasker og kostymer som var tilpasset de enkelte figurene. Forestillingene foregikk som oftest utendørs og kunne være preget av sosial og politisk satire, til stor fornøyelse for publikum.
Komedieskuespillerne var profesjonelle, omreisende utøvere, der hver enkelt spesialiserte seg på sin rolleskikkelse. Det var ikke uvanlig at truppen bestod av hele familier, og mange av skuespillerne var multitalenter som også kunne sjonglere, spille et musikkinstrument, synge og så videre.
Maleri av en italiensk commedia dell'arte-forestilling ca. 1580. Den røde skikkelsen er gjerrigknarken Pantalone.
Commedia dell-arte-forestilling malt av Karel Dujardin i 1657. På trappa sitter Pulcinella i tradisjonelt, rutete kostyme og på scenen står Scaramuccia i svart drakt.
«De italienske komediantene» er malt av Antoine Watteau omkring 1710–1720 og viser en tropp som framstiller kjente figurer fra commedia dell'arte-tradisjonen, blant annet Pierrot i midten.
Rollefigurer
Sentrale typer i commedia dell'Arte er tjenerrollene, zanniene, først og fremst tjenerklovnen Harlekin (Arlecchino) og tjenestejenta Columbine (Colombina). Andre typer er de unge elskende Flavio og Isabella, som i motsetning til de andre figurene ikke bærer masker. Pantalone er en gammel venetiansk kjøpmann og gjerrigknark med interesse for unge damer, Il Dottore Balanzone en professortype, og Il Capitano en gammel offiser. Andre rolleskikkelser er blant andre Rosetta, Scaramuccia (Scaramouche) og den ondskapsfulle klovnen Pulcinella, som er i slekt med den hvitkledte, triste, poetiske og naive Pierrot-skikkelsen og den mannlige figuren i det engelske dokketeaterparet Punch and Judy.
Commedia dell'arte spredte seg sist på 1500-tallet videre til Frankrike, der stilen inspirerte komedieforfatteren Molière og andre. Også norsk-danske Ludvig Holberg var påvirket av denne tradisjonen. Siden kom folkelige farser, revyer og varieté-innslag med tydelige trekk fra italiensk komedie. I nyere tid kan en nevne stumfilmkomedier, tegnefilmfigurene Tom & Jerry og den komiske TV-skikkelsen Mr. Bean, som med sin enkle humor, pantomime, slapstick og visuelle påfunn alle bygger på samme tradisjon. Den britiske teatertradisjonen Christmas panto, har også røtter i Commedia dell’arte.[2]
