Harlekin

Harlekin i commedia dell'arte.
Harlekin og Pjerrot. Maleri av Aleksandr Jakovlev (1887–1938).

Harlekin (fra italiensk Arlecchino) er en av hovedskikkelsene i klassisk commedia dell'arte. Harlekin, som er Pantalones hovedtjener, inntar satirikerens og parodikerens rolle i komedien. Han er også akrobat, og unnslipper derfor selv de mest brysomme situasjoner. Hans drakt, bestående av rombiske rutemønstere, kjennetegnes av sin skarpe fargesammensetning av rødt, blått og gult etc.

«Harlekinfenomen» er et medisinsk fenomen som særlig oppstår hos nyfødte. Det er en halvsidig markant fargeforskjell, hvor den ene halvsiden av kroppen er uttalt rød, og den andre blek.

Etymologi

Orderic Vitalis skrev en Historia ecclesiastica[1] (1120-40) til sitt normanniske Cluny-kloster. Her fortelles om en prest som møter et opptog av døde, og tror det er snakk om «kong Herlas ville jakt», familia Herlekini, det eldste kjente eksempel på bruk av det ordet som ble forvansket til «Harlekin».[2]

Navnet kobles til den gammelfranske sagnskikkelsen Herlequin eller Hellequin, leder for la maisnie Hellequin, en flokk demoner som rir gjennom natten, tilknyttet germansk folketro om åsgårdsreien, eller den gammelengelske Herla cyning (= kong Herla), en sagnskikkelse som kan ha tilsvart Wothan eller der Erlkönig (= alvekongen) som Goethe diktet om. Iblant blir han identifisert som den onde greven Herrequin av Boulogne fra 800-tallet.[3]

Historie

Commedia dell'arte hadde røtter i den attelanske farsen med navn etter Atella ved Napoli og populær i Romerriket fra 200-tallet f.Kr. Det var lavkomikk fremført som maskespill med faste scener, intriger og personer.[4] Alt f.Kr. hadde pantomimen fortrengt de andre dramatiske genrene blant romerne. Tragedier og komedier ble jevnlig lest opp, men sjelden satt opp som forestillinger. Den romerske mimen var av folkelig opprinnelse. Favorittmotivet var den bedradde ektemann, hans utro kone og elskeren hennes. Mimens popularitet skyldtes i stor grad at den kjapt kunne improviseres til en satirisk kommentar til dagsaktuelle emner. Skuespillerne bar ikke masker, siden minespillet deres var avgjørende for publikums forståelse. De hadde ikke på seg sko heller, trolig fordi dans og akrobatikk var innslag i mange av forestillingene. Den ene aktøren var kledd i centunculus, et antrekk med lapper i ulike farger som utviklet seg til romber og ble Harlekins faste utstyr.[5]

Harlekin var i middelalderen den nokså enfoldige, alltid sultne zanni (= tjener) fra Bergamo, akrobatisk og geskjeftig; men på 1570-tallet ble italienske commedia dell'arte-trupper invitert til det franske hoffet, og i Frankrike fikk Harlekin en mer sentral rolle i handlingen, mens andre masker forsvant, og nye kom til. Harlekin fremstod nå i varierende skikkelser, fra keiser til tigger, men alltid som en komisk og sentral figur. I 1697 ble truppen imidlertid utvist fra Paris for å ha fornærmet Ludvig 14.s venninne, og først i 1716 ble det sendt bud etter en ny trupp.[6] Nå var Harlekin-figuren også blitt utstyrt med en demonisk halvmaske og et kort tresverd i beltet.[7]

I Tyskland var den komiske teaterfiguren «Hanswurst» populær fra 1500-tallet. I perioder der populariteten var dalende, har det vært forsøk på å bringe ham nærmere Harlekin i Commedia dell'arte.

Holbergs Harlekin

Da Holberg besøkte Paris i 1714, fantes ingen fast italiensk teatertrupp i byen. Men på markedsplassene kunne commedia dell'arte fremdeles oppleves, og teaterformen gjenkjennes også i Molières komedier. Komediesamlingen Le Théâtre Italien utgitt av Harlekin-utøveren Evariste Gherardi i 1694-97, inspirerte Holberg da han skrev for teateret i Lille Grønnegade[8] i København. I stykket Mascarade (1724) er Henrik en typisk Harlekin, en tjener som spinner sine intriger for å lure herskapet og hjelpe det unge paret, Leander og Leonora. «Den listige Skielm, havde jeg kun ham først, thi han er Hiulet, som driver alting,» sier rollefiguren Jeronimus om sin tjener Henrik. I Ulysses von Ithacia (1724) blir Harlekin kalt Chilian. At Holberg anser Chilian for en Harlekin-figur, fremkommer i Chilians direkte henvendelse til publikum på slutten, der han sier: «En Harleqvin man ogsaa seer, med Snak, der Herskab plager.» I Første Levnedsbrev kaller Holberg selv Chilian for Harlekin. I Hexerie eller Blind Allarm (1723) møter vi Harlekin som Leander, leder for en teatertrupp. I hans hus er en Harlekin malt på veggen. Leander mistenkes for å være en trollmann og fristes av økonomiske grunner til å leve opp til sitt rykte. Holberg refererer direkte til Gherardis komediesamling i Hexerie eller Blind Allarm, hvor Leanders tjener Henrik foreslår for truppen å spille komedien om dr. Baloardo fra «det Italienske Theatre». Handlingen i Hexerie eller Blind Allarm er lagt til Thisted, hvor en djevlebesettelse angivelig fant sted i 1696-98,[9] og Holberg gjør i stykket grundig narr av Thisteds befolkning.[6]

I Holbergs komedie De usynlige er Harlekin og Columbine hovedpersoner.[10]

Se også

Referanser

  1. ^ Orderic Vitalis' kirkehistorie
  2. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur» i Verdens litteraturhistorie bd. 2 (s. 278), Cappelens forlag, Oslo 1971, ISBN 82-574-0063-7
  3. ^ https://www.etymonline.com/word/harlequin
  4. ^ atellansk farce | lex.dk – Gyldendals Teaterleksikon
  5. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 64), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  6. ^ a b BT_Magasinet
  7. ^ https://snl.no/Harlekin
  8. ^ Lille Grønnegades teater
  9. ^ Chr. Villads Christensen: Besættelsen i Thisted
  10. ^ Holbergs komedie De usynlige

Eksterne lenker