Foreldrene var tollinspektør Lauritz Lassen Ross (1794–1872) og Helene Dorthea Meyer (1801–59). 9 år gammel kom Ross til Bergen, hvor han i 1862 ble dimittert ved Bergen latinskole til studier ved Universitetet i Christiania. Som student var hans spesialitet å spille gamle damer ved Samfundstheatret.
Ross studerte ved Kunstakademiet i København sammen med Marcus Grønvold og August Schneider, og det var her han ble kjent med Bjørnstjerne Bjørnson. Sommeren 1874 møttes Ross og Bjørnson igjen i München, der Grønvold og Ross hadde fortsatt sine studier som figur- og historiemalere ved akademiet fra 1870. Bjørnson fikk da lokket med seg Ross til Schwaz, der han selv ferierte med familien. Ross fortsatte studiene i Paris, men i 1879 slo han seg ned i Roma, hvor han ble en populær og vel ansett portrettmaler.[6]
Ross var usedvanlig språkmektig og en flink pianist.
Da Bjørnson som 60-åring gikk bort og forelsket seg i pianistinnen Erika Nissen, måtte han for å redde ekteskapet med Karoline forlate Norge. Sammen reiste ekteparet sørover og ankom Roma i november 1893. Ross hadde brukt mye tid på å finne en passende bolig for dem, og julaften feiret de i skandinavisk forening med Ross som vertskap.[7]
Ingen var formann i foreningen i flere år enn Ross, og da ekteparet Bjørnson kom til Roma igjen i november 1897, var det han og forfatteren Bernt Lie som tok imot på Termini jernbanestasjon. Ross hadde igjen skaffet bolig, i tredje etasje med altan i hjørnehuset Via Capo le Case/Via due Macelli,[8] bare 4-5 hus unna hjemmet til Ross.[9] Vertinnen var de ikke heldig med, Ross skrev til Marcus Grønvold at «madamen sultet og forgiftet dem». Han sørget derfor for at de spiste de varme måltidene hjemme hos ham. Morgen og kveld spiste de hjemme hos seg selv, så kjøpte de råvarer som Ross' greske kokk Themistokles og hans kone alltid fikk mye ut av. For dette betalte Bjørnsons tre lire hver. Ross stusset over at ekteparet virket gjerrige. «Vi kommer likevel fortreffelig ut av det sammen, men det er et tungt lass å dra. Selskapelig er de umulige alle sammen, ikke minst Dagny som jeg forresten elsker.» En av hans stamkafeer het Pistro Bovi, der Ross hadde instruert tremannsorkesteret i å stemme i «Ja, vi elsker» når Bjørnson kom innom.[10]
Våren 1898 tok Ross en risiko da han fremmet forslag om å tegne abonnement på tidsskriftetRingeren der Bjørnson skrev fast. Sigurd Ibsen var redaktør og sa klart nei til union med Sverige. Dermed falt Ross' forslag ved avstemning blant foreningens medlemmer, og dermed sluttet Bjørnsons å gå der: «Det er slik mudder av danske og svenske - vi gidder ikke gå der.» Det gjorde ikke saken enklere for Ross at det norske miljøet var splittet - én krets rundt Bjørnson og en annen rundt Hans E. Kinck som gikk lei av at Bjørnson hisset seg slik opp over at Arne Garborg hadde fått kunstnerlønn.[11]
Uheldigvis ble Ross skyld i en trist sorti for Edvard Grieg og hans kone Nina. Bjørnsons datter Bergliot holdt i 1899 sin første offentlige konsert i Roma der hun sang sin fars romanser, akkompagnert av Grieg selv ved flygelet. Det ble stormende applaus med dronning Margherita[12] blant publikum. Etter konserten var det arrangert fest for ekteparet Grieg i skandinavisk forening. Bjørnson var på plass i god tid, men Grieg viste seg ikke. Først etter en time og tiltagende amper stemning kom Ross fortvilt i tanker om at han hadde glemt å hente æresgjestene som avtalt. I all hast dro redaktør Thommessen til Via della Vite, der ekteparet Grieg hadde sittet festkledd i halvannen time og lurt på hvorfor ingen hentet dem. De hadde ikke foreningens adresse og kunne ikke dra dit selv, og da Thommessen omsider rakk frem, avslo de å bli med. Da var Bjørnson alt gått hjem, og neste dag da Ross kom innom ham med avisene, ba han ham legge ned formannsvervet. Ross ble imidlertid sittende.[13]
Bjørnson-familien og Ross hadde nærmest daglig kontakt disse årene, siden Ross hver formiddag om innom med aviser som han og Bjørnson deretter leste. Sammen besøkte de Romas kunstgallerier i selskap med Marcus Grønvold og Eilif Peterssen som kjente hverandre fra München og hadde malt portretter av hverandre. Ross likte seg på Frascati-kneipen på Piazza Colonna der han kunne treffe andre skandinaver. Johan Bojer beskrev Ross som en skallet og «tjukk gubbe» med brunt skjegg og briller. En kveld våren 1904 satt Bjørnson og Ross på vinhuset Gallinaccio på hjørnet av Via Tritone og Via Due Macelli da Ross som vanlig ba om en liter sterk Frascati. Jacob Breda Bull og Bjørnson nøyde seg med hver sin kvarte Chianti og uroet seg over Ross som tømte i seg en liter sterkvin. Til sist sa Bjørnson: «Ross, min venn, du må slutte med det der, ellers gjør vinen slutt på deg.» Ross svarte at den dagen han ikke kunne drikke vinen sin, ville han ikke leve. Senere la Bjørnson merke til at vennen gikk ned i vekt, og bekymret seg over at Ross fikk færre oppdrag enn før. I tillegg stjal hans kokk og tjener Themistokles fra ham alt han kunne. Ross døde langfredag 1904, og snart gikk det rykter om at grekeren hadde skubbet Ross ned trappen og slik forårsaket hans død.[14]
Han ble begravd på Cimitero acattolico di Roma («den protestantiske kirkegården») ved Cestius-pyramiden. Bjørnson skrev: «Jeg har bare ved de største begravelser sett så mange blomster.» Selv ønsket han å holde en minnetale over sin mangeårige venn, men fikk ikke frem et ord: «Vi måtte gå, vi holdt det ikke ut. En kan heller ikke tale over en bror dagen etter vi får vite at han er død!» Ross hadde mange venner også blant italienere, og kuskene i Roma dannet en kortesje til hans ære. Bjørnson holdt derfor sin minnetale på italiensk ved 17. mai-feiringen i Romas skandinaviske forening. For ham og Karoline ble aldri Roma den samme igjen uten Ross, noe de ofte ga uttrykk for.[15]
Referanser
^Artists of the World Online, AOW kunstner-ID 00161394[Hentet fra Wikidata]
