Charles Lenormant

Charles Lenormant
Født1. juni 1802[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5]
Død22. nov. 1859[6][4]Rediger på Wikidata (57 år)
Athen[5]
BeskjeftigelseAntropolog, arkeolog, kunsthistoriker, egyptolog, professor, bibliotekar, numismatiker, skribent Rediger på Wikidata
EktefelleAmélie Lenormant
BarnFrançois Lenormant
NasjonalitetFrankrike
Medlem avDet prøyssiske vitenskapsakademiet
Deutsches Archäologisches Institut
Académie des inscriptions et belles-lettres (1839–1859) (membre ordinaire)[7]
Société de l'histoire de France
Accademia delle Scienze di Torino (1852–)[5]
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1837)
Charles Lenormant på Commons

Charles Lenormant (født 1. juni 1802 i Paris, død 22. november 1859 i Athen) var en fransk arkeolog og egyptolog.

Liv og virke

Bakgrunn

Lenormant studerte til å begynne med jus, men gikk så over til arkeologiske studier.

Forskning

Han reiste sammen med Jean-François Champollion i 1828 rundt i Egypt og deltok i 1829 i den franske Morea-ekspedisjon. Etter hjemkomsten ble han i 1830 leder for avdelingen Beaux Arts ved undervisningsministeriet, og så konservator ved Bibliothèque de l’Arsenal, fra 1832 ved Bibliothèque nationale, med særlig ansvar for Cabinet des Médailles. Fra 1840 til 1859 ledet han kabinettet.[trenger referanse]

Fra 1835 til 1846 var han professor for historie ved Sorbonne. Etter påtrykk fra studentene måtte han innstille sine forelesninger, fordi han i disse hadde forfektet ortodoks katolsk tro.[8] Det var studenter som utøvet påtrykket, som reaksjon på hans delaktighet i avskaffelsen av Edgar Quinets lærestol. Etter at han ble tvunget fra sin professorat fikk hanan redaktøransvaret for Correspondent, som han så gav fra seg i 1855.

I 1849 fikk han et professorat for egyptisk språk og arkeologi ved Collège de France.[trenger referanse]

Han var fra 1839 medlem av Académie des Inscriptions et Belles-Lettres og fra 1845 etter forslag fra Theodor Panofka og August Böckh korresponderende medlem ved det prøyssiske vitenskapsakademi. Han samarbeidet tett med Jean-Joseph-Antoine-Marie de Witte.[trenger referanse]

I 1826 giftet han seg med Julie Récamiers datter. Gjennom hustruen fikk han innpass i den parisiske sosietet.[trenger referanse] Deres sønn var arkeologen François Lenormant.

Hans grav er på Kolonoshøyden i Athen.

Skrifter

  • med P. Delaroche, H. Dupont: Trésor de numismatique et de glyptique (Paris 1834-1850, 20 bind)
  • Introduction à l'histoire orientale (1838)
  • Musée des antiquités égyptiennes (1835-1842)
  • med Jean-Joseph-Antoine-Marie de Witte: Élite des monuments céramographiques (1837-1861, 4 bind)
  • Questions historiques (1845, 2 bind)

Referanser

  1. ^ annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 67[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.accademiadellescienze.it, oppført som Charles LECORMANT (O LENORMANT), Accademia delle Scienze di Torino ID charles-lecormant, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6kd9fv7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 124598503, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID charles-lecormant, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 67, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Lenormant, 1. Charles i Nordisk familjebok (2. utgave, 1912)

Litteratur

  • Lenormant, 1. Charles i Nordisk familjebok (2. utgave, 1912)
  • Christa Kirsten (utg.): Die Altertumswissenschaften an der Berliner Akademie. Wahlvorschläge zur Aufnahme von Mitgliedern von F. A. Wolf bis zu G. Rodenwaldt. Akademie, Berlin 1985 (Studien zur Geschichte der Akademie der Wissenschaften der DDR, Band 5), s. 75.
  • Sabine Jaubert: «Lenormant, Charles.» I: Peter Kuhlmann, Helmuth Schneider (utg.): Geschichte der Altertumswissenschaften. Biographisches Lexikon (= Der Neue Pauly. Supplemente Bd. 6). Metzler, Stuttgart 2012, ISBN 978-3-476-02033-8, sp. 715–716.