Etter examen artium 1882, ble han cand. min. (bergkandidat) i 1888. I 1887 hadde han begynt å jobbe som amanuensis, altså en som foreleser, ved det metallurgiske laboratorium ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Etter ett år ved Røros Kobberverk i 1890 jobbet han fra 1891 til 1914 ved Kongsberg Sølvverk, først som aspirant, i 1899 som markscheider, som er en som måler opp (kartlegger) nye malmforekomster. Han ble i 1900 konstituert som myntguardein, altså en embetsmann som sjekker at myntene holdt ønsket kvalitet.[3] Fra 1904 var han konstituert hyttemester (fast fra 1907), den med det øverste ansvar for en smeltehytte. Riiber innførte utlutningsmetode med cyankalium,[4] et svært giftig hvitt pulver som løser opp sølvet, som igjen synker til bunns og kan suges ut i en renere form.[5] Han ble i 1915 bergmester i Nordlandske distrikt 1915 med bopel i Bodø, i Østenfjeldske distrikt fra 1919 til 1932.
På Kongsberg satt han i bystyret fra 1910 til 1915. I Svalbardperioden (fra 1926) satt han i ligningsrådet. I 1932 ble han formann i Norsk Bergindustriforening. Han var fagredaktør i Tidsskrift for Kemi og Bergvæsen fra 1920 til 1934.
Han var sønn av Carl Magnus Riiber (1825—1905) og Caspara Petrea Ræder. Faren var en av landets første jernbane-ingeniører.[6] Broren Claus Nissen Riiber (1867–1936) var kjemiprofessor og rektor ved NTH.
Carl Caspar giftet seg i 1896 med Trine Bolette Thaulow (1872–1943)[1] som var datter av sognepresten i Andebu, Peder Nissen Thaulow og Inga Cornelia Müller; se slektene Nissen, Thaulow og Müller. Datteren Inga Synnøve Thaulow ble arkivar ved Norges Bank.[4]
Utgivelser
Riiber, Carl C. (1893). Norges granitindustri. Kristiania: I Kommission hos H. Aschehoug. [Fra reiser i 1889 og 1891, innberettet til Norges geologiske undersøkelse, nr. 12]
