Båndbredde er forskjellen mellom den øvre og den nedre frekvens som for eksempel blir brukt ved informasjonsoverføring i radiosamband eller som blir sluppet gjennom et signalfilter (tuner). Man måler båndbredde i Hertz. Båndbredde er et sentralt begrep innen elektronikk, radioteknikk, samband og signalbehandling.

Båndbredde har hovedsakelig to forskjellige, men relaterte betydninger innenfor telekommunikasjon.^[1]

Båndbredde er bredden av et frekvensbånd, altså differansen mellom øvre og nedre grensefrekvens målt i Hertz (Hz).

• Eksempler: En telefonkanal (PSTN) har 3100 Hz båndbredde lagt mellom 300 og 3400 Hz; en satellittransponder for TV-signaler (DTH) har åtte MHz båndbredde. Båndbredde er en viktig størrelse for beregninger i elektronikken, for eksempel for støy. Begrepet brukes også om mikrofoner og høyttalere.

Båndbredde brukes ofte feilaktig som begrep på datakapasitet eller bitrate, målt i bit/s.

Båndbredde har feilaktig blitt defakto-uttrykk for datakapasitet, og det synes fåfengt å kjempe i mot denne bruken av ordet selv om den ikke gir noen faglig mening. Et problem er at bitraten ikke bare bestemmes av frekvensområdet som er til rådighet, men også forholdet signal/støy i overføringskanalen, f.eks i kobberkabel eller gjennom luft. Ofte vil det gå frem av sammenhengen at man legger denne betydningen i begrepet.

I et WLAN-system brukes begrepet både i opprinnelig og moderne betydning; om bredden pr. kanal i radiogrensesnittet og om bitraten som kan overføres pr. radiokanal.