Navnet Byströms villa kommer fra husets skaper Johan Niclas Byström. Etter å ha bodd mange år i Italia besluttet han i 1828 å returnere til Sverige og bygge et kunstmuseum over seg selv og sine arbeider. Villaen skulle bli Byströms livsverk, «något djevla gentilt» som han selv uttrykte det. Arkitekturen var i romersk stil med atrium, rotunde og lanternin. Han benyttet marmor fra sitt eget marmorbrudd i Carrara og kjøpte fontener, vaser, alabastkolonner og annet utstyr til huset. Bygningen sto ferdig i 1844, men Byström fikk ikke mye glede av den ettersom han døde i Italia i 1848.
Etter Byström kom villaen i juveleren og kunstsamleren Christian Hammers eie. Han hadde til hensikt å bruke villaen som museum for sine egne samlinger, blant annet et bibliotek på 120 000 bind. Etter Hammars død ble huset solgt til prins Carl, bror av Gustaf V og far til kronprinsesse Märtha, i 1905.
Prins Carls palass
Da villaen kom i prinsens eie skulle huset tilpasses tidens smak og Ferdinand Boberg fikk i oppdrag å stå som arkitekt for omdannelsen. Boberg hadde allerede på et tidligere tidspunkt blitt benyttet av prins Carl til ombyggingen av Parkudden på Djurgården.
Den energiske Boberg utførte en omfattende om- og påbygging av villaen. Takhøyden ble endret, rom ble lagt til, en ny bygningsdel ble tilført og mye av den faste, opprinnelige innredningen ble tatt bort eller forandret.
Bobergs renovering ble sterkt kritisert i samtiden og enkelte mente at han hadde endret villaen til det ugjenkjennelige. Tross Bobergs store endringer finnes det mange detaljer fra Byströms villa igjen i interiøret, som for eksempel hyllingsfrisen til Karl XIV Johan i marmor på øvre galleriet og entréhallens marmorkolonner og marmorgulv.
Prins Carl og hans ektefelle Ingeborg med barna bebodde villaen frem til 1923 da familien av økonomiske grunner flyttet ut. I 1928 ble huset kjøpt av Alfonso XIII av Spania som offisiell residens for den spanske ambassadøren.
Interiørbilder
Kilder
Ferdinand Boberg – Architect. The MIT Press, 1994.
Kungliga Djurgården, en kulturhistorisk vandring. W&W, 2007.