Broderi er et håndverk, en tekstilteknikk, der man med tråd eller garn syr på tekstil eller annet mykt materiale ved hjelp av en synål. Andre dekorative gjenstander som perler, lær, filt eller plastmateriale som paljetter kan benyttes. Tradisjonelt har broderiteknikken først og fremst blitt brukt i dekorasjonsøyemed; man vil gjøre stoffet vakrere. Men broderiteknikker kan også benyttes til å skjule og reparere feil og skader, eller til å forsterke utsatte deler av et plagg. Den japanske boro-teknikken er en form for broderi, i den forstand at stingene som benyttes dekorerer overflaten, som består av små tøystykker lagt lagvis utover en flate og festet med langs- og tversgående rekker av sting. Ofte brukes også sashiko-teknikken i boro-arbeider.^[2]

Denne artikkelen handler i første rekke om broderi som håndverk. Maskinbroderi utgjør i dag allikevel en selvfølgelig del av den kommersielle tekstilindustrien, og for eksempel bedrifters logotyper finnes på mange plagg i form av broderier.

Tradisjonelt har broderi gjerne blitt brukt for å dekorere klær og gjenstander av ulik art. I tillegg til at det tar lang tid og høy kompetanse å utføre broderier av høy kvalitet, har man tradisjonelt ofte benyttet dyre råmaterialer som silke, gull- og sølvtråd, perler og kostbare stoffer. Rikt broderte plagg og gjenstander var derfor kostbare i anskaffelse, og teknikken ble derfor først og fremst benyttet for å dekorere festplagg, uniformer og seremonielle eller liturgiske plagg. Gjenstandene som i eldre tider ble utsmykket med broderier kunne spenne fra gardiner, puter, duker, tehetter og klokkestrenger i hjemmet, til seremonielle gjenstander (som alterduker i kirker) og faner for militære avdelinger, skoler og korps. I moderne tid har mange bildekunstnere skapt tekstilkunst av ulikt slag; ett eksempel er norske Torvald Moseid og hans 70 meter lange, broderte veggfrise basert på middelaldervisen Draumkvedet, som kunstneren brukte ti år på å brodere.^[3] Teknikken han brukte var leggsøm; den samme som i det berømte Bayeux-teppet som ble brodert i England en gang mellom 1051 og 1100.^[4]

Innen broderifaget skiller man mellom to hovedtyper: tellesøm og fritt broderi. I hver kategori finnes det en rekke ulike broderiteknikker.

Tellesømmene har som fellestrekk at de utføres på vevd (eller i noen tilfeller strikket) stoff som har en struktur der man kan telle trådene i stoffet horisontalt og vertikalt, og bestemme seg for hvor mange av bunnstoffets tråder man vil ha mellom hver gang man stikker nålen gjennom stoffet.

Eksempler på tellesøm er korssting, hardangersøm, holbeinsting, klostersøm og smøyg.

På tettvevd stoff, inkludert vadmel og ullfilt, brukes som regel ulike teknikker som med et samlebegrep kalles fritt broderi. Eksempler på slike teknikker er plattsøm, tungesting, kjedesting, kontursting og leggsøm.

Det forekommer bruk av typiske tellesømmer – som korssting – også på stoff som har en så tett struktur at det ikke er mulig å telle nøyaktig hvor mange tråder hvert enkelt broderisting dekker. Særlig på 1930-tallet og frem mot 1950-tallet kunne man se en del eksempler på korstingsbroderi på tettvevde lin- og bomullsduker, men også på andre hjemtekstiler.

Applikasjonssøm er en teknikk der man syr fast stoffbiter til et større stoffstykke slik at det danner seg mønstre eller bilder. Teknikken utføres som regel på et stoff med tett struktur, og kan derfor regnes som en form for fritt broderi. Applikasjonssøm kombineres ofte med ulike andre former for fritt broderi.

I tillegg til at man kan variere broderiets uttrykk ved å velge ulike broderistoff og broderigarn, kan man utsmykke den broderte flaten ved å sy fast ulike typer perler og paljetter. Dette kan gjøres i kombinasjon med både tellesøm og fritt broderi. I mange kulturer inngår utsmykning med perler og/eller paljetter i tradisjonsbroderiet, og i Norge sees dette blant annet på Hardangerbunadens bringekluter. Perlebroderi har imidlertid også blitt brukt til andre formål enn å utsmykke klær, blant annet som utsmykning av sofaputer, tehetter og klokkestrenger.

I de fleste kulturer er det vanligst å brodere med garn av ulik tykkelse og materiale, men man kan også brodere med metalltråd. Fra både europeisk, asiatisk og afrikansk kultur går broderi med gull- og sølvtråd langt tilbake i tid. Ofte bruker man da teknikken som kalles leggsøm til dette, ved at metalltråden legges oppå bunnstoffet og sys fast med garn av for eksempel ull, lin eller silke. Man kan også brodere med tråd av andre metaller, som i samisk duodji der det broderes med tinntråd, gjerne på skinn.^[5]

• 
  Brodert ostebrikke, Norsk Folkemuseum, NF.1938-0434AB
• 
  Løper med korsstingmotiv fra Gunnar Pedersen AS.^[6]
• 
  Brodert veggteppe (kalt «åkle») i klostersøm fra Gunnar Pedersen AS.^[7]
• 
  Detalj av korsstingmønster.
• 

• 
  Utsnitt av Bayeux-teppet, som trolig ble brodert en gang mellom 1051 og 1100. Teppet er brodert med ullgarn på linvev.
  
• 
  Detalj av Bayeux-teppet. Teppet er brodert med leggsøm, en broderiteknikk som er typisk for den europeiske middelalderen.
• 
  Sørsamiske votter med metallbroderi.

  Foto: Thorguds
• 
  Mannstrøye fra Hjartdal i Telemark. Trøyen tilhører samlingen til Norsk Folkemuseum, katalognr. NF.1921-1208
• 
  Detalj av mannstrøye fra Hjartdal.

  Foto: Norsk Folkemuseum
• 
  Broderi på Vestfoldbunad.
• 
  Brodert pompadur, Norsk Folkemuseum, NF.1919-0560.
• 
  Den broderte fanen til buekorpset Sandvikens Bataljon.

  Foto: Nina Aldin Thune
• 
  Korsstingsbroderi på svart bakgrunn. Eksempel på en typisk tellesøm – korssting – benyttet på et tettvevd stoff der man ikke kan telle tråder når man syr. Resultatet er at stingene blir mer ujevne enn når korsstingene sys på et mer løsvevd stoff.

• Liste over håndverksfag og håndverksteknikker

• Broderi i Open Directory Project