Blazaren Markarian 421 med sin kompanjong galaksen 421-5 til venstre.
En blazar eller blasar (blazing quasi-stellar object) er en type av svært kompakte, ytterst lyssterke og raskt variable galaksekjerner som kan sees som en slags kvasar. Dens energikilde er en akkresjonsskive rundt et supermassivt objekt i sentrum av en vertsgalakse. Blazarer er blant de mest voldsomme fenomen i universet og er viktige studieobjekt innen høyenergiastrofysikken.
Blazaren regnes som aktive galakser, også kalt aktive galaksekjerner (AGN). Gruppen blazarer er ikke homogen, men kan deles opp i to hovedtyper. Dels finnes den lille undergruppen raskt foranderlige kvasarer, som opprinnelig ble kalt Optically Violenty Variable (OVV-kvasarer, disse er en liten delmengde av alle kvasarer), dels BL Lacertae-objekter (eller helt enkelt «BL Lacs»). Enda sjeldnere objekter finnes som «mellomliggende blazarer» med blandede egenskaper fra både OVV-kvasarer og BL Lac-objekter, for eksempel visse Markariangalakser. Navnet «Blazar» ble opprinnelig til i 1978 da astronmen Ed Spiegel betegnet kombinasjonen av disse to galaksene.
Blazarer er AGN, men med en av sine relativistiske jetstråler rettet mer eller mindre rett mot jorden; vi ser altså langs jetstrålen og rett ned i galaksens kjerne. Dette forklarer de raske forandringene og de kompakte egenskapene hos begge typene av blazarer. Mange blazarer har tilsynelatende superluminale egenskaper innenfor de første parsecen av jetstrålene – sannsynligvis på grunn av relativistiske sjokkfronter.
Det allment aksepterte bildet er at OVV-kvasarer er kraftfulle radiogalakser mens BL Lac-objekter er svake radiogalakser. I begge tilfellene er vertsgalaksene gigantiske ellipsegalakser.
Alternative modeller, for eksempel gravitasjonell mikrolinsing, kan svare for noen observasjoner av noen blazarer som ikke er forenlige med de allmenne egenskapene.
