Romfart omfatter menneskers reise i rommet, det vil si blant annet planlegging, oppskytning, opphold og drift av romfartøy, satellitter og romstasjoner. Den aktive tiden i romfarten blir populært kalt Romalderen. Romalderen startet offisielt da Sovjetunionen skjøt opp verdens første satellitt, Sputnik 1, den 4. oktober1957. Siden da er tusenvis av forskjellige typer romfartøy blitt skutt opp, som finnes i mange forskjellige typer og med vidt forskjellige oppgaver.
Romfartsforetak
Et romfartsforetak er enten en organisasjon eller et selskap som driver innenfor romfartsnæringen. Det finnes flere slike foretak, dette er store nasjonale eller internasjonale, offentlig eller private organisasjoner og selskaper.
Bakgrunn
Mennesket har i uminnelige tider drømt og skrevet om å reise i rommet. Det gir seg blant annet uttrykk i en blomstrende science-fiction litteratur.
Konstantin Tsiolkovskij (1857–1935) fra Russland betraktes som romfartens far. I slutten av det 19. århundre beskrev han teknologien for å kunne reise i rommet, i særdeleshet rakettmotoren.
I USA eksperimenterte Robert Goddard (1888–1945) i 1920-tallet og 1930-tallet med raketter med flytende drivstoff, et arbeide som gikk forholdsvis ubemerket hen.
Den store praktiske utvikling fant sted i Tyskland under den 2. verdenskrig, hvor romalderen ble innledet 3. oktober 1942 med oppskytingen av en A4-rakett, forløperen for V2-raketten, fra Peenemünde under ledelse av Wernher von Braun. Utover den militære anvendelsen dannet den grunnlaget for raketten til bruk i romforskningen.
Den egentlige romalder startet den 4. oktober 1957 hvor Sputnik 1, verdens første satellitt, ble skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i Sovjetunionen. Laika ble det første levende vesen i bane rundt jorden den 3. november 1957. Laika døde av overopphetning ca. 6 timer etter oppskytingen. Hvordan Laika døde ble holdt hemmelig av russerne frem til 2002.
Bemannede romferder og romfartøy
Første bemannede romferd fant sted den 12. april1961. Det var den russiske kosmonauten Jurij A. Gagarin som ble skutt opp i det sovjetiske romfartøyet Vostok 1. Ferden varte i bare 108 minutter og gikk en gang rundt jorden. Senere kosmonauter har vært oppe i over ett år i ett strekk.
Kun amerikanske romfarere (astronauter) har reist så langt som til månen. Neil Armstrong og Edwin Aldrin ble de to første av totalt 12 mennesker som foreløpig har gått på månens overflate. Ingen mennesker har reist lenger bort enn månen.
Hittil har rundt 433 personer vært med på romferder som har brakt dem i bane rundt jorden. Hver av disse romfarerne har i gjennomsnitt gjennomført omtrent to romferder (fra en til syv ferder hver). Bare Sovjet/Russland, USA og Kina har skutt opp egne bemannede romfartøy. Alle andre nasjoners romfarere har «haiket» med sovjetiske/russiske eller amerikanske romskip.
Følgende serier bemannede romfartøy har vært skutt opp (kronologisk rekkefølge for hver nasjon)
Shenzhou (fire ubemannede, to bemannede ferder hittil).
Alle de bemannede romfartøyene, med unntak av romfergene, lander i fallskjerm, enten i havet (amerikanerne), eller på land (russerne og kineserne). Romfergene glideflyr ned til en rullebane.
I tillegg har følgende romstasjoner blitt skutt opp:
ISS (International Space Station). Deltakere i ISS er USA, Russland, Japan, ESA (Europa), Canada og Brasil. ISS er den eneste romstasjon som er oppe nå.
Første amerikanske ferd i bane rundt jorden var med Mercury 6 (også kalt Friendship 7) i februar 1962. Astronaut var John Glenn.
Voskhod 1, skutt opp den 12. oktober 1964, var første romskip med mer enn én person (tre russere)
Voskhod 2, skutt opp 18. mars 1965, var første romferd hvor en av romfarerne forlot romfartøyet og «svevde» på utsiden av det, kun sikret med en line.
Gemini ble skutt opp med to astronauter hver, mellom mars 1965 og november 1966. Med dette programmet fikk amerikanerne erfaringer som kom til nytte under Apollo-ferdene til månen, som møte- og sammenkobling i rommet, og ”spaserturer” utenfor romskipet.
Apollo-prosjektet er det største og dyreste romfartsprosjekt noensinne. Amerikanerne satte det i gang for å «ta igjen» Sovjetunionen i romkappløpet. Sovjetunionen ledet etter Sputnik 1 i 1957 og i flere år videre, foran USA. Apollo-måneromskipene ble skutt opp med de 111 m høye og nesten 3000 tonn tunge Saturn 5-bærerakettene, de største raketter noensinne.
Turen fra jorden til månen tok fire døgn. Det var tre astronauter i hver Apollo. Etter at det hadde gått inn i bane rundt månen krøp to av astronautene over i Apollos månelandingsfartøy, som brakte dem ned på overflaten. Tredjemann ble igjen i moderfartøyet i bane rundt månen og ventet på at de andre skulle komme opp igjen, 1 – 3 dager senere. Turen tilbake til jorden tok to og et halvt døgn.
Apollo-romskipet hadde en masse på 45 tonn. Av dette utgjorde månelandingsfartøyet 15 tonn og kommandoseksjonen, den eneste delen som vendte tilbake til jorden, 5,8 tonn. Apollo-fartøy som bare ble sendt opp i bane rundt jorden veide 13 tonn, da disse var uten måneladningsfartøy (med unntak av Apollo 9) og kun hadde små mengder drivstoff om bord.
Apollo 8, skutt opp 21. desember 1968, var første bemannede ferd til månen, men de landet ikke.
Apollo 11, skutt opp 16. juli 1969, ble første bemannede månelanding. Landingen skjedde 20. juli 1969.
Apollo 17, skutt opp 7. desember 1972 ble den foreløpig siste bemannede månelandingen.
Etter måneferdene ble tre Apollo-romskip brukt til å frakte astronauter til og fra romstasjonen Skylab. Det siste ble brukt under ASTP-ferden i juli 1975, til å koble seg til det russiske romskipet Sojuz 19.
Sovjetunionens bemannede måneprogram
Sovjetunionen hadde to hemmelige bemannede måneprosjekter på gang på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet.
Det ene skulle bare bringe kosmonauter rundt månen og tilbake til jorden. Romfartøyet hadde arbeidsbetegnelsen L-1 og skulle skytes opp med Proton-bæreraketter. Flere ubemannede ferder ble foretatt med disse romfartøyene, som da ble kalt Zond. Man tok i første omgang ikke sjansen på å plassere kosmonauter om bord. Den bemannede delen av prosjektet ble kansellert etter at amerikanerne kom Sovjetunionen i forkjøpet med Apollo 8s ferd rundt månen.
Et langt mer ambisiøst prosjekt gikk ut på å sende kosmonauter ned på månens overflate. Sovjetunionens «Apollo» het L-3, deres «Saturn 5» het N-1, og ble skutt opp som test fire ganger, uten mennesker om bord, mellom februar 1969 og november 1972. Alle de enorme N-1-rakettene eksploderte eller styrtet noen få sekunder eller minutter etter start. Prosjektet ble kansellert i 1974, til tross for at ingeniørene da mente de hadde løst de tekniske problemene. Men politikerne i Moskva hadde funnet ut at siden de ikke kom før amerikanerne kunne det være det samme med hele greia, og man bestemte seg for å rette ressursene mot romstasjonsprosjektene, hvor Sovjetunionen på de fleste områder kom til å ligge foran amerikanerne i over 20 år.
Sojuz
Sojuz er nært beslektet med de kansellerte, bemannede L-1 og L-3 måneromskipene. Det er sendt opp rundt 100 sovjetiske eller russiske Sojuz-romskip siden det første i 1967, så å si alle med to eller tre personer om bord. Etter Sojuz 9 (juni 1970) har omtrent alle fraktet romfarere til og fra en romstasjon (Saljut, Mir eller ISS). Det er laget fem generasjoner Sojuz-romskip:
Sojuz (nr. 1-11)
Sojuz (nr. 12-40)
Sojuz T
Sojuz TM
Sojuz TMA.
Sojuz TMA-M (2010-2016)
Sojuz MS (2016-)
Sojuz TMA brukes i dag til og fra den internasjonale romstasjonen ISS. Sojuz-fartøy flyr vanligvis i rommet i seks måneder om gangen. Sojuz-fartøyene har masser på drøyt 7 tonn i bane rundt jorden. De benyttes opp til banehøyder på drøyt 400 km.
De amerikanske romfergene ble utviklet på 1970-tallet fordi man ønsket et romfartøy som kunne brukes flere ganger. Første romfergeoppskyting fant sted den 12. april 1981. Senere utviklet også Sovjetunionen romferger. Dette programmet ble senere nedlagt.
Romstasjonene er større enn de andre romskipene (kanskje med unntak av romfergene) og skytes opp i bane rundt jorden uten mennesker om bord. De kretser rundt 350-450 km over jorden. Astronautene eller kosmonautene blir brakt til og fra romstasjonene med Sojuz-romskip eller med romfergene (Tre Apollo-skip ble brukt til og fra Skylab). Romstasjonene kan ikke vende tilbake til jorden. De brenner opp i atmosfæren når de faller ned. Romstasjoner brukes til å utføre eksperimenter i større antall og ikke minst av lengre varighet enn hva som er mulig i andre romfartøy. I 2020 sendte SpaceX den første bemannede raketten siden 2011 på amerikansk jord til den Internasjonale Romstasjonen (ISS) med Crew Dragon Demo-2.
Romfartsulykker
Fire sovjetiske kosmonauter har omkommet under romferder: Én i Sojuz 1 i 1967 og tre i Sojuz 11 i 1971. Tre amerikanere døde under en test av Apollo 1 på bakken i januar 1967.
To ganger har det gått veldig galt med de amerikanske romfergene: Med Challenger den 28. januar 1986 og med Columbia den 1. februar 2003. Begge gangene ble romfergene helt ødelagt og alle syv romfarere i hver ferge døde. Challenger eksploderte under oppskytingsfasen, 71 sekunder etter start, Columbia gikk i oppløsning under tilbakevendingsfasen på grunn av en skade på varmeskjoldet.
I Kina, Sovjetunionen og Brasil har opptil flere titalls personer omkommet om gangen ved noen få ulykker hvor ubemannede raketter har eksplodert før eller like etter start.
Rommedisin
Moderne bemannet romfart ville ikke vært mulig uten kjennskap til hvordan mennesker påvirkes av eller kan beskyttes fra de ekstreme miljøfaktorene[1], inkludert akselerasjon og g-krefter, mikrogravitasjon (vektløshet), endringer i atmosfærisk trykk, ekstreme temperaturer, stråling, psykologiske stressorer eller begrenset tilgang til moderne medisinsk utstyr. Rommedisin eller romfartsmedisin er et spesialisert fagområde som inkluderer alle medisinske forhold som bidrar til sikkerhet og optimal ytelse innen menneskelig romfart.
De fleste oppskytinger som finner sted er med satellitter som nyttelast. Det har vært skutt opp tusenvis av satellitter siden den første, Sovjetunionens Sputnik 1, ble skutt opp den 4. oktober 1957. De fleste satellittene som blir skutt opp nå for tiden er kommunikasjons- og kringkastingssatellitter, som eies av store, private selskaper. Offentlige organisasjoner som NASA eller ESA har som regel ingen ting med slike satellitter å gjøre. NASA eller ESA tar seg heller av vitenskapelige satellitter eller satellitter som skal teste ny teknologi.
Romsonder er ubemannede romfartøy som blir sendt ut av bane rundt jorden. De kan sendes til månen, planetene, eller bare i bane rundt solen. Hensikten er alltid å drive forskning, og alle sonder er utstyrt med flere typer vitenskapelige instrumenter. Men her, som innen mange andre områder av romvirksomhet, er også nasjonal prestisje en viktig drivkraft. Romsondeferder kan vare i flere år før det primære oppdraget er utført.
Alle dagens bæreraketter består av mer enn ett trinn. Trinnene kastes av etter hvert som drivstofftankene blir tomme. Romfergen er det eneste romfartøy med elementer som brukes på flere ferder. De fleste bærerakettene veier flere hundre tonn ved start. Nyttelasten, dvs. satellitten eller romfartøyet som til slutt havnet i bane rundt jorden, har en masse i størrelsesorden 2-3 % av dette, ofte mindre (men ca. 5 % for hele romfergen). Ved oppsendelse til baner som krever mye energi, som geostasjonære baner, eller baner til andre planeter, utgjør nyttelasten oftest 1 % eller mindre av bærerakettens startmasse.
