Fra Livrustkammarens samlingar: Brigitta Scherzenfeldts kappe og kaftan, plagg fra hennes tid i kalmukkisk fangenskap.Bäckaskogs slott som det fremstod i 1878
Brigitta Christina Scherzenfeldt, som gift Bernow, Lindström, Ziems, og Renat (født i 1684 på Bäckaskog kongsgård i nærheten av Kristianstad i Skåne som var blitt del av Sverige, død i 1736 i Stockholm) var en svensk kvinne som ble tatt til fange av russerne under den store nordiske krig, og senere fanget av dzungarene (på den tid gjerne kalt kalmukkene) og gjort til slavinne.
Hennes skjebne er, etter Lovisa von Burghausens, den mest oppsiktsvekkende kvinneskjebne blant de mange sivile karolinske krigsfangene under den krigen. Hun var slave i kalmukkenes sentralasiatiske khanat, og hennes memoarer, som antas å være diktert av henne selv, betraktes som en enestående kilde til livet i dette rike.
Liv og virke
Bakgrunn
Hun var barn av løytnant Knut Scherzenfeldt og Brigitta Tranander. I 1699 ble hun gift med føreren ved Livgardet, Mats Bernow, som hun fulgte i felt.
Hun giftet seg med feltvebel Johan Lindström da Bernow falt i kamp ved Thorn i 1703. Hun var da bosatt i Riga i det svenske Hertugdømmet Estland.
Tobolsk i Sibir
Krigsfange i Tobolsk
Paret ble krigsfanger da Narva falt etter beleiringen av Narva (1704) og ble ført til Moskva, der Lindström døde i 1711. Brigitta giftet seg så i 1712 med løytnant Michael Ziems, en tysker i svensk tjeneste; de ble snart ført til Tobolsk, fra 1708 hovedstad for det samtidig opprettede guvernementet Sibir. Byen var sentrral for den russiske østekspansjon. Herfra gikk det viktige handelsveier til både Kina og Bukhara.
Også soldater fra den beseirede svenske hær etter slaget ved Poltava i 1709, ble sendt i stort antall som krigsfanger til Tobolsk. Svenskene utgjorde omtrent 25 % av den totale befolkningen der, og var populære blant lokalbefolkningen for deres bidrag til byen. Mange av dem ble ikke repatriert før på 1720-tallet, mens noen av dem bosatte seg permanent i Tobolsk.
Ziems, som ikke var svensk undersått, gikk i januar 1715 inn i russisk tjeneste for å slippe ut av fangenskapet, og ble kaptein i et russisk regiment under oberst Ivan Buchholtz. I juni ble regementet sendt av guvernør Gagarin for å befeste Jarmynsjøen ved Irtysj-elvens øvre løp mot de sentralasiatiske kalmukkene. I 1716 ble de jaget bort av kalmukkene, men da var allerede en forsterkning på vei; Ziems og Brigitta hadde fulgt med den, likesom en annen svenske, Johan Gustaf Renat og flere andre svensker og tyskere i russisk tjeneste. Denne styrken ble tatt til fange av kalmukkene.
Ett av Renats kart; markert er khanatets kjerneområder.[1]Krigene mellom khanatet (Dzungar Khanate) og Qing-dynastiets Kina.
Slave i Sentralasia
Ziems ble drept, Brigitta ble mishandlet med jern og remmer, fikk klærne slitt av kroppen, og ble utsatt for et voldtektsforsøk (noe hun selv fortalte til en engelsk kvinne) der hun forsvarte seg ved å bite av en bit av kalmukkens ben. Han ville da slå ihjel henne, men han ble hindret av en kamerat.
Hun ble ført naken som slavinne til kalmukkenes (dzungarenes) khanat i med sitt senter i Ili. Dette var et rike som kontrollerte en del av Silkeveien, de handelsveier som førte mellom Kina og Midtøsten og Europa. KhanTsewang Rabtan fikk høre tale om hennes selvforsvar og spurte henne nysgjerrig hvorfor hun hadde gjort motstand. Da hun hadde fortalt om sitt lands skikker, så han til at hun ikke ble utsatt for noen flere seksuelle trakasserier, og gav henne som gave til en av sine hustruer, en prinsesse fra Tibet.
Slave ... og respektert hoffdame
Hun fikk klær og gjorde seg snart godt likt og respektert ved sin oppførsel og sine kunnskaper i veving og strikking. Hun ble snart mer som en hoffdame, ble utnevnt til instruktør i hekling for khanens favorittdatter, prinsesse Seson, og var i to år innkjøpssjef for prinsessens medgift i byen Jarkend (Yarkant) i Sinkiang.
Hun gjorde livet mer fordragelig for de andre svenske slavene, blant annet Johan Gustaf Renat, en styckjunkare, født i 1682 i Stockholm som sønn til nederlandske jødiske innvandrere fra de østerrikske Nederlendene og som hadde konvertert til kristendommen i 1681. Renat hjalp med hans militære oppbygging; han lærte kalmukkene å støpe kanoner og mortere, trykke bøker og lage kart, trente dem i artilleri og ledet et angrep mot kinesene. Han gjorde også vevstoler til Brigittas undervisning.
Prinsessen ville ta henne med seg da hun giftet seg med Volga-kalmukkenes khan, men Brigitta nektet og «giftet» seg istedet med Renat – men i virkeligheten var de ikke blitt formelt gift.
Snart etter døde khanen (1727), og Seson, hennes mor og hennes hoff torturert og drept, anklaget for å ha forgiftet ham. Brigitta ble utsatt for intriger og mistanker, men unnvek farene ved sin forstand og lyktes i få igjennom sitt krav at de 18 svenske og de 134 russiske slavene skulle frigis.
Senere hjalp Renat den Galdan Tseren, den etterfølgende khanen, ved planleggingen av hans felttog mot Qing-dynastiet.
Frigivelse
I 1733 forlot paret Renat Asia med en russisk sendeferd og 20 kalmukkiske slaver; seks ble holdt tilbake i Moskva (der Brigitta og Renat giftet seg), flere døde, og da de steg i land i Stockholm i 1734 fikk de døpt de tre gjenstående slavinnene, Altan, Iamakiss og Sara som ble deres tjenestepiker og fikk navnene Anna Catharina, Maria Stina og Sara Greta.
Hun døde «av bröstvärk, håll och stygn» i 1736. Hennes kalmukkiske drakt av rød silke er i Livrustkammaren i Stockholm.
Russisk film
Birgitta Scherzenfeldt er en viktig skikkelse i en russisk film med tittelen Тобол (2019, engelsk utgave: Tobol - The Conquest of Siberia), skjønt den endrer kraftig på hennes historie.[2] Hun spilles av den latviske skuespillerinnen Agata Muceniece.
