En betavoltaisk celle (betavoltaisk enhet eller betavoltaisk batteri) er en type atombatteri som genererer elektrisk strøm fra beta-partikler (elektroner) som sendes ut fra en radioaktiv kilde, ved hjelp av halvlederforbindelser. En vanlig kilde som brukes er hydrogenisotopen tritium. I motsetning til de fleste kjernekraftkilder som bruker kjernefysisk stråling for å generere varme som deretter brukes til å generere elektrisitet, bruker betavoltaiske celler en ikke-termisk konverteringsprosess, og konverterer elektron-hull-parene produsert av ioniseringssporet til beta-partikler som krysser en halvleder.^[1]

Betavoltaiske kraftkilder (og den relaterte teknologien til alfavoltaiske kraftkilder^[2]) er spesielt godt egnet for elektriske applikasjoner med lav effekt der lang levetid for energikilden er nødvendig, for eksempel implanterbart medisinsk utstyr eller militær- og romfartsapplikasjoner.^[1]